Lasse Marhaug: Alive
CD - Smalltown Superjazz, Norway - 2007 - STSJ131CD

Reviews:

Lasse Marhaug - Alive: Live Recordings 1998-2006 (Smalltown Superjazz)

THAT IS MORE LIKE IT.

I’m instantly and incredibly impressed with this. People who think that Prurient is the be all and end all of intense noise can go home – Lasse Marhaug will have Prurient for breakfast, mate. For years Jon Olson has been going on about “total insane killer noise”, and yet I’ve always thought that the real talent in his band Wolf Eyes lay in their subtlety and sensitivity. This, however, is totally insane killer noise.

Track 1 is pretty much the sound of its title - ‘Alarmed and Distressed Duckling’, of course the actual sound of an alarmed and distressed duckling would be relatively mild if a bit upsetting. This is the sound of what’s going on in his mind.

Track 2 sounds like the diseased brain rot of a torn up old man licking the sand.

Track 3 sounds like the cracking of your rib cage as every famous poet that ever lived kicks you to the ground to rewire your tongue with a rusty saw.

Track 4 is being on a tube train with the accelerator held down, all the windows smashed in and there’s a man in sandals pulling at your hair trying to claw his way to safety. The destination of the train? Apocalypse.

On Track 5 the washing machine fights back.

On Track 6 you just urinated in the wrong alien’s face

Track 7 asks the question: going anywhere nice for the summer? Your answer is: the human rusty stab tombola world.

There are more tracks, but I think you get the gist.

Of course the easy reference is Masami Akita, aka Merzbow, but most of Merzbow’s stuff these days (certainly the more widely available stuff) revolves around white noise walls of sound. This doesn’t. Neurosis once commented that if you listen to Merzbow for long enough it sounds like the ocean. This isn’t really the case with Lasse Marhaug. There is a constant excited agitation to this music that could only come from someone who is really, really up for it. Merzbow doesn’t require anything so physical – it’s all concentration. Basically the equation goes thusly:

Merzbow – Sheryl Crow = Lasse Marhaug.

I know what you’re thinking, so let me explain. Merzbow is approximately all frequencies at once. If you take out Sheryl Crow, which must be in Merzbow somewhere, you have Lasse Marhaug. Hmm.

OK, that doesn’t really work, because it would the have the same rhythm as Sheryl Crow.

This could be grouped into the long-time emerging genre of music often referred to as power electronics. One of the recurring characteristics of power electronics is playing laptops through guitar pedals. It makes me feel very comfortable deep down when groups of people start using things together that weren’t before used together, particularly digital and analogue systems. Perhaps one day all methods of making music will coalesce into one. Perhaps not. But the important thing is to shout ‘down with the puritans!’ over and over - there is absolutely no sense in damning a form of music making. If there is an approach that works for you, great. Just don’t ram it down people’s throats.

It’s an album of live performances that Lasse Marhaug has been doing around the world for 8 years, and it stands as a really nice little collection. There’s certainly enough variation between the tracks to keep it going, and it has obviously been edited down from a huge list of tracks with careful consideration. To be honest with you it would have never occurred to me to go out and get a ‘power electronics’ album, but I’ve been really pleasantly surprised by this. Who would have thought something this brutal could be carried out with such charm?

On a side note, every time that I get given something on Smalltown Superjazz I am overjoyed - not only are their releases consistently exciting and various, but they’re also intellectually stimulating. I can see this label playing a massive part in experimental music in the future which to me is just another reason to reflect that the future isn’t going to be all bad.

(www.rockfeedback.com)

Lasse Marhaug
«Alive – Live Recordings 1998 – 2006»
Smalltown Superjazz/VME

Live-opptak fra snart et tiår i frontlinjen av den norske støybølgen – kompromissløst og fascinerende.

Foto: Smalltown Supersound «Og denne går til 11»: Lasse Marhaug spiller høyt.


Av: Mode Steinkjer
Lasse Marhaug har i løpet av de siste årene finpusset sin kompakte blanding av ren støy og kontemporære musikkbilder der diverse elektronikk, looper, lagmessige musikkflater og gitarer har dannet grunnlaget for helheten. Og selv innen støy-«rocken» stiller han i en klasse for seg, fordi han er totalt kompromissløs. Dette har gjort prosjektene Jazkamer og Origami Replika til noe helt eget innen internasjonal støymusikk, og kompromissløsheten kommer ikke minst til sin rett når han spiller live foran et publikum, slik denne platen dokumenterer, med opptak fra -98 til i dag, fra Baltimore til Bodø. Her opererer han under sitt eget navn mens han maner fram en miks av støy og komponert manipulering som er uovertruffen og nærmest manisk, men likevel uhyre kontrollert og kynisk.

Marhaug er ikke for alle, nærmere bestemt er han for de få, men samtidig er det han driver med en form for musikalsk improvisasjons- og installasjonskunst som skapes ut fra klare definisjoner innenfor de relativt romslige rammene han gir seg selv. Dette gjør at selv om titlene på «låtene» hans kan virke som rene konstruksjoner uavhengige av lydflatene, kan en sekvens som «New York Is Now» fange en stemning som kreerer et lydbilde av tittelen. Mens «No Sleep ’Til Haugesund» avslører både inspirasjon fra Motorhead og erkesvart humor, samtidig som lyden i seg selv i hvert fall ikke er til å sovne av.

Den forrige studioplata hans, «The Shape Of Rock To Come» (2004) var kanskje strengere i formen, men på denne liveplaten viser Marhaug også hvor kontrollert leken han er i øyeblikket, når han lager monumentale lydflater som fryser øyeblikkene, får ørene til å blø og nervene til å krympe, alt gjort på en måte som likevel fascinerer og fengsler. Samtidig lar han inspirasjonen fra den mer konvensjonelle hardrocken komme til syne gjennom titler, plateomslag og til og med i lyden – uten at man dermed skal la seg lure til å tro at det er noe som helst konvensjonelt i Marhaugs betongmalende musikk. (Mode Steinkjer, Dagsavisen, terningkast 5)

Lasse Marhaug: Alive CD
På et gutterom i steigen sitter det en tolvårig Lasse Marhaug med ørene klistra til høytalerene. Han er en AC/DC-fan, og har spilt inn kanonsmellet som avslutter "For Those About To Rock" på en kassett. Fascinert av energien i bråket, spiller gutten lydsnutten om og om igjen.

Med slike fritidsinteresser, sier det seg selv at det ikke var ballettdanser gutten aspirerte til. Og, riktig nok, tjueen år senere står Marhaug som en av de absolutte frontfigurene innenfor den norske støyscenen, med over 200 utgivelser under beltet og en etterhvert ganske så renskåret lydsignatur som har skaffet ham anerkjennelse på internasjonal basis. Fjoråret kunne t.o.m by på et glimt av mainstreamsuksess, da Jazzkammer (støyduoen hans med John Hegre) mistet de doble konsonantene, allierte seg med et knippe undergrunnsmetallere og ga ut et monster av ei skive til akkolader i både Mojo og Uncut.

Og nå er det altså på tide med et tilbakeblikk. Som tittelen tilsier, er det en livesamler vi har med å gjøre her, og skivas tolv spor er hentet fra et tidsrom på åtte år og steder som varierer fra Bodø til Osaka.

Make no mistake: Alive består av rendyrket ekstremlyd av den særs aggressive typen. Fra start til stopp er det abstrakt, tung harsh noise fremført på brutalt, dog lekent vis. Høyttalerene biter, men bare så hardt at det blir spennende å høre på,
og man blir lurt lenger og lenger inn i Marhaugs lydkaos at det føles regelrett merkelig, dog forløsende, når han smeller igang noe som faktisk kan minne om et riff på ”No Sleep 'Til Haugesund”.

Som støysjangeren dikterer, er det lite av melodi eller rytme å spore her, men musikken er langt i fra ustrukturert. Høydepunktene på albumet, som ”Sinus Shakedown” og den tidligere nevnte ”No Sleep 'Til Haugesund”, har den blandingen av voldelig uforutsigbarhet og flyt som føles logisk bare du får det litt på avstand som skiller klinten fra hveten i det uoversiktlige støymiljøet. Lydbildet varierer mellom en tjukk, sprakende gjørme av bunnfrekvenser krydret med korte innslag av skrikende feedback, og kranglete, lynraske lydflekker uforutsigbart dandert over en stadig skiftende bakgrunn.

En time brutal, konsentrert støy kommer nok fortsatt til å være for spesielt interesserte en god stund fremover, og den godeste Marhaug har absolutt vist sine mer tilgjengelige sider andre steder enn her. Dog, for lyttere med litt fartstid i sjangeren og et øye for de uvanlige strukturene som ofte ligger skjult bak kaoset, er det vanskelig å komme bortifra at Alive 1998 – 2006 er et kvalitetsprodukt fra ende til annen, og et konsist overblikk over en av de mest vitale artistene i norsk ekstremmusikk.

(Emil Øversveen, hissig.no)

ALBUM OF THE WEEK
LASSE MARHAUG – Alive: Live Recordings 1998-2006 (Smalltown Superjazz) - Eight tracks in, I need a break, I think I’m eight tracks in, things are a little blurred and rather fractured now, it seems like hours already, this is seriously seriously hard-boiled avant head-messing, it is indeed a fine line between art and mere fractured violent bloody-minded confrontational noise. This is either an unlistenable challenging designed to drive you over the edge or a beautiful caress of gloriously corrosive noise art. This is difficulty good. I love it (I suspect I may well be in an insane minority). Norwegian Lasse Marhaug has been working within the fields of noise-music for over 15 years now, he has a reputation both as a solo artist and as a member of Jazzkammer (Jazkamer). Merhaug has also collaborated with noise artists such as Sunn o))), Merzbow, Mats Gustafsson, as well as dipping a toe or two in to the world of extreme black metal – the man is a respected noise artist. Apparently this live album deliberately carries the same name as the classic Kiss live album. A selection of live recordings that may well make ears bleed, he’s certainly sent shockwaves through unsuspecting audiences, not sure if I’d actually like to be there in the flesh without the luxury of a pause button. We’re talking corrosive feedback, screaming low end rumble, violent electronic hum jarring against pained reverb and spiraling spiteful spitting currents and arcs of sonic analogue god knows what. Angles that contradict, obtuse violence, everything on eleven, noise upon layer of hard boiled instrumental eyeball popping noise and for some reason it all makes perfectly rationale reasonable beautiful enjoyable challenging rewarding sense. The art of noise never felt so right. (Organ Magazine)