Andreas Meland/Lasse Marhaug: Brakhage
CD - Melektronikk Records, Norway - 2005 - MELK012
Reviews:
ANDREAS MELAND/LASSE MARHAUG - BRAKHAGE (CD by Melektronikk)
My first encounter with the films of Stan Brakhage was when The Hafler Trio showed 'Loud Visual Noises' as a support to a concert. The Hafler Trio were part of the soundtrack. The explosions of paint, scratches and sound in this relatively short film made a huge impression on me. Shortly after that I got this film on video together with some other ones, and since then I have been enjoyed the work of Brakhage. His style is truly unique and is hard to describe for those who never seen one. Many of his films have no sound, so it's always engaging for musicians to pick a film and make their own soundtrack to it. Two different films are subject to soundtracks here. The first is 'Dog Star Man', a film of two layers of images of Brakhage at work, chopping wood, wrestling with a tree and other activities as a woodsman, combined with images of the sun and stars. It's a poetic film to which Andreas Meland made a likewise poetic music piece of glitchy, warm, ambient melodies that occasionally burst into a somewhat more noise field, but it's never over the top. Played on what seems to me some organ like plug ins, he crafts a most appropriate soundtrack for this beautiful Brakhage film.
The second soundtrack is by Lasse Marhaug and he choose a totally different film: 'The Act Of Seeing With One's Own Eyes', a film that shows autopsies for half an hour. Straight recorded, although you can't see the faces. It's a very direct film, nothing poetic, very bloody and very confrontational with one own end. Marhaug's soundtrack fits well, even when he is in a rather quiet mood, most of the time. Only towards the end he adds some louder guitar parts. Maybe his soundtrack is a bit more disjointed, since such a direct film may need a more direct soundtrack, one that flows along with the different scenes, as opposed to 'Dog Star Man', which is opener to more random soundtracks. However it's quite daring that Marhaug choose this film and succeeds pretty much ok with it. (FdW, Vital Weekly)
ANDREAS MELAND/LASSE MARHAUG: Brakhage
(Melektronikk/Dotshop.se)
De fornyer spenningen innenfor elektronisk musikk, og maner frem bilder med suggestiv kraft. Andreas Meland har i de siste årene gjort seg bemerket innenfor norsk, eksperimentell musikk, både som utøver og bakmann, mens Lasse Marhaug er etablert internasjonalt, både som medlem av Jazzkammer og som soloartist.
På "Brakhage" står de for hvert sitt stykke musikk, opprinnelig fremført i 2003, til visningen av den amerikanske avantgarde filmmakeren Stan Brakhages verker. Melands bidrag er sammensatt av mange lag, der mørke droner kommer i kontakt med lettbent elektronikk av mange slag. Inntrykket er intenst og tidvis foruroligende. Marhaug bruker også tunge farger, men virker mindre gåtefull i lydvalgene enn Meland. Stan Brakhages metafysiske temaer i "Dog Man Star" og "The Act Of Seeing With Onés Own Eyes" må ha kledd dette stoffet. Meland og Marhaug kan ha en fremtid som Filmkammer! (Arild R. Andersen, Aftenposten)
Andreas Meland/Lasse Marhaug :: Brakhage
CD :: Melektronikk
:: Beyond Grandpeople’s seductively psychedelic and explosively colorful cover art Brakhage is a split release by two emerging artists come together to pay homage to filmmaker Stan Brakhage. And with sass and brass these two men re-style this recording, originally performed live back in ’03. The results permeate the listening space into an experience in instant solitude, as Andreas Meland wrangles through the six-part "Dog Star Man." It’s like sipping ether through a swirly straw, just bloating your head with an slow-churned eruption of blisteringly shaped white noise that tightly wraps itself over and over like an endless spool of twine. This is not sheer noise, its cultivated sound-art noise, with blowing whistles and a vibrant presence. When Meland softens the tones there is an air of twitchiness, a nerve spasm, quiet but omnipresent. Lasse Marhaug’s (Jazzkammer) single ½ hour "The Act of Seeing with One’s Own Eyes" track opens with a passage that blurs at intervals and slowly adds textural surface noise. Quietly hypnotic as guitars are only hinted at, the track could illustrate a stagnant ecosphere, dried-up bodies of water and the wind just rustling through a long, shadowy canyon. A gurgling grind begins balanced by an itchy micro-beat. In all, it’s a pretty subduing ride into a dulling dense darkness. (www.igloomag.com)
Andreas Meland & Lasse Marhaug:
Brakhage (2005) CD
"Film is obviously visual and, from an aesthetic standpoint, I see no need for a film to be accompanied by sound any more than I would expect a painting to be. At first I did make sound films, but I felt sound limited seeing so I gave it up. (....) My films were complex enough and difficult enough to see without any distraction of the ear thinking. But if I felt a film needed sound, I always included it. I believe now that you can only go so far with music, and then film is not music. (...) Since film clearly isn't music, I am now trying to find out what it is that film can do that's purely film. I really wish to open myself to that difference. I want to make films, that are not even corollaries of music, that wouldn't even make you think of music." Stan Brakhage
Dette er et opptak fra en seanse i konsertserien Dans for Voksne, som fremdeles pågår. Dette var nr. fire i rekken (25. okt.-03), og bestod av et utvalg av Stan Brakhages stumfilmer lydsatt av Andreas Meland og Lasse Marhaug. Brakhage har vært assosiert med folk som musiker/komponist John Cage, og andre filmskapere som Kenneth Anger, Jonas Mekas og Peter Kubelka (tidligere presentert på Kortfilmfestivalen i Grimstad), og blir generelt betraktet som en av de viktigste eksperimentfilmskapere i historien. Til tross for den anerkjennelsen blir filmene hans sjelden vist i Norge, og han er relativt lite kjent utenfor et lite miljø. Brakhage døde i mars 2003.
Grovt sett kan man si at Brakhages filmer er visuelle formeksperimenter med utgangspunkt i 8- og 16mm-formatet, som i Dog Star Man-serien lydsatt av Meland på Chateau Neuf. Noen av teknikkene kan i dag virke daterte, som når han bearbeider og tegner på selve filmen, men Brakhages filmer har også fylt en sterk sosial funksjon med sterke humanistiske referanser, gjerne utenfor de etablerte tabugrensene som er vanlige i filmverdenen. Den radikale Brakhage i siste forstand ble vi kjent med i obduksjonsfilmen The Act of Seeing With One's Own Eyes, lydsatt av Marhaug på Chateau Neuf. Meland og Marhaug skal ha mye honnør for initiativet til kvelden som er utgangspunktet for dette albumet. Brakhages filmer fortjener i retrospektivt lys en større plass i vårt kollektive filmminne, eller kollektive kulturelle bevissthet om du vil, og eneste måten å gjøre Brakhages bilder tilgjengelige er selvfølgelig å vise filmene hans.
Undertegnede var tilstede på den aktuelle kvelden som er tema her, og det uten å ha noe særlig annen kunnskap om Brakhage enn kjenskap til navnet, som jevnlig dukker opp ved siden av tidligere nevnte filmskapere. Min egen anmeldelse av denne aktuelle kvelden var også overbærende. Mest på grunn av den sjokkartede høye kvaliteten og den voldsomme effekten Brakhages filmer gav, men inntrykket var også at musikken var spennende og tidvis tilførte bildene noe, selv om Meland og Marhaugs "toner" ble skjøvet noe i bakgrunnen. Karakteristisk for min anmeldelse av kvelden er den velmenende holdningen, veldig typisk for de som ikke har tilstrekkelig forhåndskunnskap om, eller erfaring med, uttrykket man har med å gjøre i forkant.
Jeg står allikevel for den gode kritikken fordi det var en genuin og spennende opplevelse, men i etterpåklokskapens navn velger jeg å trekke inn sitatet av Brakhage for vise at det ikke er helt uproblematisk å lage musikk til stum film. Brakhages filmer gjorde sterkt inntrykk, et uhyre sterkt inntrykk, og innbød til en mye dypere tolkning og opplevelse enn det mer konvensjonell fortalt film, og mer konvensjonell eksperimentell film, er i stand til. Hvor ofte blir man gjort oppmerksom på at det er mer fundamentale erfaringer knyttet til film enn opplevelse av bilde med lyd som dramaturgisk effekt? Brakhage viser hvordan et rent og unikt billedespråk kan fungere helt alene og helt uavhengig av noe annet. Det kan være at filmene mistet noe essensielt, som Brakhage selv påpeker i sitatet.
Men Meland og Marhaug tok samtidig Brakhage og hans filmer ut av sin opprinnelige kontekst og inn i en ny sammenheng, en helt annen enn opprinnelig tenkt. I den forstand kan man akseptere at de skapte noe nytt på Chateau Neuf, og hvis man ikke skal opptre som smaksdommer må det sies at dette er et initiativ helt i tråd med tidsånden. Er det noen som vet hva dette innebærer er det nettopp Meland og Marhaug, og på den måten kan man si at musikken på dette albumet er resultatet av en kunstrelevant handling, som min gamle foreleser kanskje ville hevdet.
Det visuelle inntrykket var altså overveldende, og jeg vil argumentere mot Marhaug når han kommenterer sin egen musikk i omslaget til denne CDen: "If I succeeded I'm not sure about. I guess the film works better without my soundtrack, but my soundtrack works better with the film," Marhaugs lydspor fungerer nemlig mye bedre på dette albumet enn det gjorde til visningen. Isolert sett har sporet organiske kvaliteter som er fraværerende i The Change of Rock to Come (2004). Hans lydversjon av The Act of Seeing... varierer fra det ambiente, organiske og melankolske, via store åpne og dype klangflater med ekstrem tetthet i lyden, til den harske og røffe gitarbaserte støyen som nærmer seg en slags støyrockestetikk. Det pulserer, skraper, støyer forsiktig, men med soniske kvaliteter, det åpnes og lukkes, bygges opp og ned og bæres av repetetive elementer. Det 32 minutter lange stykket kan være Marhaugs Djed, et stykke som oppsummerer mye det inntrykket undertegnede har skapt seg fra hans varierte katalog. Når stykket står alene på dette albumet er det i mine ører et av de mest interessante sporene Marhaug har gjort.
Det er også interessant å legge merke til at Marhaug er tiltrukket av filmen som en sjokkestetisk bombe. Sjokkestetikken ligger selvfølgelig nær Marhaugs egen estetiske sans og profil, men jeg oppfatter ikke filmen som et forsøk på å være kontroversiell og sjokkerende. Den portretterer mer en normal, men absurd situasjon med mennesket i sentrum, uten den porsjonen kynisme som jeg mistenker Marhaug for å lese inn i den.
Meland er mer forsiktig og ligner mer på Brakhages sans for form og farge i Dog Star Man - serien. Meland traff bedre enn Marhaug med sin musikalske form for melankoli under visningen, og det preget er beholdt under bearbeidingen av materialet i etterkant. Noen av de seks kuttene er litt anonyme, som om filmene fremdeles preger musikken, men han treffer til overmål på del III der noe av essensen i Ovals dok-album forenes med Phonophanis originale og rare logikk på det strukturelle området. Meland vokser uten tvil inn i et elektronisk landskap som fra før befolkes av Alexander Rishaug og nevnte Phonophani.
Meland og Marhaug har kommet bra ut med dette albumet, selv om kvelden som er utgangspunktet i ettertid har åpenbart flere innfallsvinkler hos denne anmelder. Sett under ett er det et godt album med to spennende artister. Albumet kan for min del riktignok aldri stå helt for seg selv, og Meland/Marhaug har en vei å gå før de kan matche Brakhages evne til å gå dypere inn i mediet og derigjennom oppheve grensene mellom medium og innhold. Men de har absolutt potensiale. Om dette albumet er helligbrøde for Brakhage-connaisseurer er i utgangspunktet ikke så interessant, albumet bør være en levende oppfordring og reklameplakat for hans filmer. Noe som i seg selv er en verdi i en hverdag preget av mye sløv og tom underholdning. (Carl Kristian Johansen, groove.no)
Lasse Marhaug/Andreas Meland: Brakhage
"Telegrafstolpen og tilhenger´n" gjør comeback når Lasse Marhaug og Andreas
Meland for første gang splitter seg sammen på cd. Brakhage (Melektronikk) er
elektronisk friform laget til to tabloide filmer av Stan Brakhage
(opprinnelig gjort som en konsert på Cinema Neuf forrige høst). Guttas
covertekster vitner om et litt uavklart forhold til det å presentere
bildelyd uten bilde, og Meland kaster nokså nølende og automatiserte
himmelark inn til sin favoritt Dog Star Man - prelude. Flott torden og tusj
med flathånden, men hvem var egentlig butlerens søster? Marhaugs avdeling er
hakket tørrere, men på ingen måte noen strammere ballong enn Melands.
Smellen har allerede funnet sted, og luften siver ut klaprende, på de røde
ravners torg: med gitarsamples som gnir helt inn i margen, til det som
visstnok er Brakhages obduksjons-hovedverk, The Act Of Seeing with One´s own
Eyes. En som er flink, og en som er god. (www.melektronikk.com)
Sindre Andersen
Lasse Marhaug/Andreas Meland: Brakhage
Dette er egentlig kun en halv anmeldelse – Brakhage er nemlig lyden av to stumfilmer vist i konsertserien Dans For Voksne på Chateau Neuf i Oslo for en tid tilbake. Andreas Meland og Lasse Marhaug ville gi sine bidrag til Stan Brakhages filmvisjon og disse forsøkene har nå dukket opp på et album. En utgivelse uten filmene de ble laget til.
Hvordan lager man musikk til en film; makter man å supplere kinomørkets bildeflod med assosiasjoner som fører seeren med, og ikke mot, filmens driv? Lydspor til film er etter hvert blitt en lukrativ bransje der utenforliggende motiver ofte legger hinder i veien for en vellykket miks av lyd og bilde. Etter at denne industrien ble voksen har den mistet mye av sin sjarme – man vektlegger heller storsingler som skal selge soundtracket fremfor å velge lyd som underbygger den enkelte scenes visjon. Denne respektløsheten var heldigvis ikke inne i bildet når Andreas Meland og Lasse Marhaug satte musikk til Stan Brakhages to filmer Dog Man Star – Prelude og The Act Of Seeing With One’s Own Eyes. I stedet merker man ren respekt flomme over lytteren; ikke bare gjennom musikken fra høyttalerne, men også mellom linjene i omslagsheftet. Meland sier det best selv,”Brakhage’s film is silent, but has no need for a soundtrack. ‘Dog Man Star – Prelude’ is music”. Dessverre var ikke undertegnede til stede på visningen og den originale visjonen glipper nok på grunn av nettopp dette. Da den norske støyduoen Jazzkammer, hvor Marhaug er den ene halvdelen, viste sitt samarbeid med den visuelle kunstneren HC Gilje under åpningen av Random System Festival i Oslo i fjor, viste man at lyd/bilde er en potent miks. Når de to uttrykksformene klarer å finne frem til parallelle spor tas man som lytter/seer med på en vidunderlig reise. Derfor er denne anmeldelsen halv – Brakhages uttrykk er ikke tatt med i regnestykket og magien er naturlig nok ikke like massivt til stede. Likevel har de to lydmestrene fått frem et album som det står respekt av. De har delt disken mellom seg og valgt to helt forskjellige innfallsvinkler. Meland legger frem flere kortere lydspor som ser ut til å fortelle hver sine historier, mens Marhaug slår til med en halvtimes langt spor som legger en deilig klam hånd rundt halsen på lytteren. Andreas Meland har levert en rekke utgivelser under navn som bl.a. Düplo og Sort Mel. Han har often en noenlunde livsglad tilnærming til sitt uttrykk og dette speiles fint i musikken hans. På Brakhage står han i sterk kontrast til det flytende tjærehavet til Marhaug, Dog Man Star – Prelude er nesten en komedie i forhold til hva som venter på den andre siden av dette albumet. Det kommer ikke som noen overraskelse at det er Marhaug som tar den mørkeste veien; han har flørtet med styggen selv ved et utall anledninger. Det kan vel de fleste si etter å ha hørt han med den amerikanske droneduoen Sunno))) på Infernofestivalen tidligere i år. På The Act Of Seeing With One’s Own Eyes er ikke sjokket spontant til stede fra første frekvenshopp, i stedet er det ventende rundt det neste hjørnet. Det bestemte hjørnet som aldri kommer – ikke før man har sluttet å frykte det. Brakhages film tar for seg obduksjoner – fra det intimt nære til det endelige snittet. Dette ukomfortable emnet tolkes fint av Marhaug som med stille, men mørkstemte, repetisjoner mikser det intime med det frastøtende. Brakhage er et album som ikke gir rent lite tilbake til lytteren. Ikke bare er det et fint lydlandskap på egne bein – det er også en liten forsmak til Brakhages filmer. For de som var til stede denne kvelden har de nå fått et fint minnesmerke, mens de av oss som ikke vet hvem denne mannen var kan få sjansen til å se disse filmene; kanskje med Brakhage på øret? (Mats Johansen, Panorama.no)
Lasse Marhaug/Andreas Meland: Brakhage
Stan Brakhage døde i 2003. Han var en mann som hadde levd for solen og stjernene. Han arbeidet og tenkte innenfor mytens eksistens - med poesien som vokter over sannhetens fundamenter. Men hva er sannhet for Stan Brakhage? Den var og er mer eksakt. Hans arbeid som filmskaper bestod i utforsking. Fra enkle abstraksjoner til visuell kritikk av menneskelivet forstørret han rammene for hva som kunne gjøres med film mer enn noen andre filmskapere hadde gjort før han.
Samme året som Stan Brakhage døde jobbet Andreas Meland og Lasse Marhaug for å få tak i et par eksemplarer av Brakhage sine filmer. De fleste av filmene hans er stumme, og de hadde derfor bestemt seg å spille musikk til de. Tre filmer ble vist på Cinema Neuf 25. oktober det året, med Andreas Meland og Lasse Marhaug fiklende med sitt elektroniske utstyr ikke mange meterne unna. Et opptak av konserten ble gjort, og dette har siden den gang utviklet seg til denne utgivelsen. Det er vanskelig å ordlegge seg om musikken på denne platen. Som mye annen eksperimentell musikk inviterer den til, samtidig som den krever en pågående sofistikert og konsentrert lytting. Det er en prøvelse på ens kapasitet til å høre strukturer og skiftende formasjoner i sonisk masse, der lyder, detaljer og det ugjennkjennelige danser elegant videre inn i evigheten. Det er lærdom for hørselen, slik Brakhage sine filmer er lærdom for øyet da de hele tiden maner til en henrivende årvåkenhet til de minste visuelle svingningene og effektene. I bunn og grunn - lærdom for sjelen.
Utgivelsen er delt i to deler. Først er det Andreas Meland sin tolkning av "Dog Star Man", en montasje hvor Brakhage sidestiller filmens karakter, hovedsaklig Brakhage selv, med bilder av blodbeholdere, solen, naturen og stjernene, en familie og arkitektur, og til slutt erotikk. Lag på lag med bilder av ansikter, stein og maling på film, kombinert med mangfoldige overeksponeringer, bygger det seg opp til en sentralisering mot en manns, eller menneskets plass i kosmos. Melands tolkning består av seks deler (filmen er også delt i 6 deler, inkludert prelude) med svevende ambient. Abstraksjon kan være en sleip sak det er vanskelig å få tak på. Sjeldent dukker det opp detaljer som lever lenge nok til å fokusere på, og det dukker hele tiden opp noe nytt som forstyrrer det som var. Samtidig som det er de små detaljene som utgjør helheten, er det helheten som utgjør inntrykket jeg får av musikken - behagelig, avslappende og vakkert - hverken mer eller mindre.
Lasse Marhaug står for den andre delen, som er hans tolkning av "The Act of Seeing With One's Own Eyes". Det er blitt sagt at Brakhage ønsket å få oss til å åpne øynene våre og se, og han inviterte oss hele tiden til nye innfallsvinkler å se ting på. Med "The Act of Seeing With One's Own Eyes" tok Brakhage en nærmere titt på menneskekroppen, nærmere bestemt med skalperte hodeskaller, og triste og grå hjernemasser fjernet fra nettopp disse skallene. Marhaug angriper dette på en ganske lik måte som Meland først gjorde. Uten at jeg har så veldig god kjennskap til Marhaugs lange diskografi, utover den flotte The Shape of Rock to Come fra i fjor og diverse Jazzkammer-utgivelser, vil jeg si at det her er en snillere Marhaug enn vanlig som ytrer seg. Støyelementene bygger seg opp i det fjerne, men aldri på en brutal og fraskrekkende måte. Resultater er igjen - som med Melands bidrag - vakkert og behagelig.
Brakhage sa "as we learn the rule of seeing, we are moving towards death". Hvis vi forstår "seeing" som noe mer enn å bare se, men også å forstå, er dette like sant som det skrives. Den hele og full sannheten vil aldri åpenbares for oss i klartekst, men alltid være skjult bak poesi og kunst. Brakhage utnyttet dette til det fulle, og Meland og Marhaug gjør nå det samme med disse musikkstykkene. Verkene inneholder ikke kunnskap i seg selv, men kan gi oss noe gjennom opplevelsen av dem. Det er muligens banalt å hevde noe slikt, men alle som er glad i musikk vet også at musikk kan ha en slik effekt på deg, slik en helt enkel kjærlighetssang kan frembringe følelser for en person som du kanskje ikke hadde oppdaget uten den stemningen denne enkeltlåten satt deg i. Brakhage er slik. Den gjør deg konsentrert og avslappet, og fungerer, iallfall for meg, som et fint middel om du vil komme deg litt bort fra alt mas og fjas og heller bare tenke på deg selv en liten stund. Noe som ofte kan være mer enn nok.
Jeg vil ikke bare anbefale dere å gå til anskaffelse av dette albumet, men også DVD-utgivelsen By Brakhage: An Anthology som inneholder hele 26 av Brakhage sine filmer i digitalt format, inkludert både "Dog Star Man" og "The Act of Seeing With One's Own Eyes". (Christian Evensen, hissig.no)
Andreas Meland / Lasse Marhaug: Brakhage (cd, Melektronikk, 2005)
Sonic Youth / Tim Barnes: SYR 6: Koncertas Stan Brakhage Prisiminimui
(cd, SYR, 2005)
Stan Brakhage, der døde 70 år gammel i 2003, var en af den nyere amerikanske filmkunsts mest originale artister. Ikke nok med, at hans værker var noget så sjældent for efterkrigstiden som stumfilm: Han arbejdede også med usædvanlige teknikker som at male eller ridse direkte i filmrullerne. Og indholdsmæssigt viste hans film en skæv og for nogle kontroversiel, men også markant kærlighed til verden omkring ham – som i 1971-værket The Act of Seeing with One’s Own Eyes, hvor kameraet nærmest elsker med små detaljer på et lig, før det obduceres og afslører sine indre hemmeligheder.
En sådan filmskaber skal næsten tiltrække sig opmærksomhed i den mere eksperimenterende del af musikmiljøet, og det har han da også gjort længe. Selvom de færreste ved det, havde Sort Sols ’93-hit ”Dog Star Man” f.eks. udspring i en serie på fem Brakhage-film af samme navn. Og nu er tre væsentlige, for nuet relevante navne – delvist uafhængigt af hinanden – kommet med bud på lydsider til de film, der oprindeligt løb over lærredet i stilhed. Nemlig norske Lasse Marhaug og Andreas Meland samt Sonic Youth – her i selskab med percussionisten Tim Barnes.
Alle tre hold har valgt samme måde at gå til opgaven på: At lade udvalgte Brakhage-værker køre hen over et lærred, mens de improviserer løs. For Melands vedkommende er det første del af Dog Star Man-serien – Prelude – der har været på fremviseren, og det er der kommet en seks snart meditative, snart dvælende lydmalerier ud af. Smukkest er del fem, der bygges op omkring en række sideløbende, meget rumlige droner, som giver forløbet et melankolsk og meditativt præg. Men hen over det hele skrider der en diskant, lidt ynkelig lyd, der lyder som en trompet, som piber løs i et meget højt register og tilfører stykket en besynderlig uro. Men generelt arbejdes der løs med loops, orgeldroner og ringlende pulseringer, som fint illustrerer filmens varme associationsfelt: Fra Brakhage selv, der hugger træ og klatrer i bjerge, til hans gravide kone. Og som så ofte før hos Meland er der tale om behagelige, sammensatte lydlærreder, der både dulmer og lader éns egen indre filmfremviser rulle derudaf i et passende tempo.
Lasse Marhaug, der jo plejer at gå mere ekstremt til værks, når han bl.a. arbejder med Jazzkammer, bliver da også lidt af en modsætning til Meland, mens han tager obduktionshandskerne på og går ombord i The Act of Seeing with One’s Own Eyes. Og dog. I lighed med filmen er der noget kontemplativt og nærmest ømt over starten, hvor en fjern ringlen, der gennemløber et langt stræk af den over en halv time lange indspilning, kun blidt punkteres af en svag, tør rytme. Men efterhånden sættes der ind med skærende støj og forvrænget, uigenkendelig råben. Og mens man bevæger sig ind i både filmen og kroppen, mødes man af en ulden, tikkende rytmik, der kører nærmest egenrådigt i flere minutter, før man synker ned i en dyb, dyb drone, der lyder lidt som en stillestående blodstrøm. Endelig, hen mod slutningen, syder et ensomt guitaranslag i sin egen baggrundsstøj, mens det knasende, fragmenterede spøgelse af et andet og mere ekstremt tema kæmper med at nå igennem. Det gør det aldrig, men drukner i stedet i først og [en? -MN] bølgende støjmur, så et meget smukt, men skærende guitarspil. Og indspilningens generelle dynamiske vekslen mellem det uendeligt smukke og det uendeligt grimme giver det, der ellers, i hænderne på ringere folk end Marhaug, så nemt kunne være endt i et umodent lydhelvede, sand klasse. For findes der egentlig skønhed uden indbygget forfald? Eller forfald uden et element af skønhed? Det er det spørgsmål, både filmen og ”lydsporet” stiller – og svaret er et eftertænksomt nej.
Hos Sonic Youth – her stadig med Jim O’Rourke – og Tim Barnes er forbindelsen mellem billeder og lyd noget mindre åbenbar. Måske fordi Koncertas Stan Brakhage Prisiminimui – det sjette volumen i gruppens improvisationsbaserede SYR-serie, som ellers blev foreløbigt skrinlagt i 2001 – godt nok er indspillet live i en biograf, men mere til et udvalg af filmklip end noget specifikt værk. Associationsprocessen virker derfor mere vilkårlig på den uvidende lytter – og det på både godt og ondt. Der skal ikke herske tvivl om, at Barnes’ store arsenal af slagstøjslyde tilfører de tre flows, der udgør albummet, masser af inspiration og friskhed, ligesom Steve Shelley virkelig får kastet rock-spændetrøjen af sig, så man lærer nye sider og nuancer af hans talent at kende: Meget af tiden cirkler han rundt i halvt tribale, rungende mønstre eller tryller usædvanlige, kuperede finesser frem af trommesættet. Men selvom Thurston Moore og Lee Renaldo væver løs på deres effektbelagte guitarer så godt, som de kan, er det altså noget løse jamsessions, man er vidne til. De bedste improvisationer har, selvom de opstår på stedet, en art indre logik i sig, der tillader dem at vandre i alle tænkelige retninger og alligevel nå i mål. Men især på skæring 1 er det som om, man kan høre, at bandet følger de billeder, man ikke kan se – og selvom der er toppe af både lyrisk skønhed og grim, skæv ekstase, er det, man primært opfatter som lytter, en udpræget retningsløshed. Alt for meget opstår og går tabt på plade, selvom det sikkert gjorde sig godt i selve situationen.
Meget reddes på skæring to, hvor Kim Gordon lader sin hæse, flabede stemme høre. Den giver langt hen af vejen udladningerne kohærens – både fordi man her kan fornemme noget ærlig attitude for ikke at sige noget, der vagt kan minde om de dekonstruerede sangstrukturer, hun også ofte står for på bandets ”overgrundsplader”. Og rent musikalsk viser dette nummer også en større sammenhængskraft end de øvrige, da det, med ulmende, tiltede guitarer, lurende droner og konstant fluktuerende percussion, cirkler rundt om en uspecifik uhyggestemning, der bundfælder sig og får de små hår til at stå op i nakken. Men med den uvant støjjazzede skæring tre – der ellers kunne have været enormt spændende, hvis den var blevet forkortet og gennemarbejdet, da den byder på hele to himmelske kulminationer af hvirvlende støjguitarer og ditto percussion – er man på ny inde i mere usikre territorier. Endda i det meste af en halv time. Der bygges op alt for længe og alt for løst – og selvom der, som antydet, virkelig er guldkorn at hente undervejs, kommer man ikke uden om, at Koncertas Stan Brakhage Prisiminimui ikke er én af de Sonic Youth-plader, man kommer til at pille mest ned fra reolen. Dertil tærsker den simpelthen for meget langhalm.
Skal man vælge mellem disse to hyldester til Stan Brakhage, må vinderdiplomet altså sendes til Norge i denne omgang. Der er simpelthen mere formål og indhold i Melands og Marhaugs forsøg – og selvom de i den store sammenhæng er et par fnatmider i forhold til giganterne fra New York, skal Sonic Youth ikke tro, at de automatisk kan få ros for hvad som helst. Heller ikke selvom det har sine kvaliteter.
(Steffen B. Pedersen, www.geiger.dk)
Andreas Meland / Lasse Marhaug - Brakhage (2005)
Film is obviously visual and, from an aesthetic standpoint, I see no need for a film to be accompanied by sound any more than I would expect a painting to be. At first I did make sound films, but I felt sound limited seeing so I gave it up. (....)
My films were complex enough and difficult enough to see without any distraction of the ear thinking. But if I felt a film needed sound, I always included it. I believe now that you can only go so far with music, and then film is not music. (...)
Since film clearly isn't music, I am now trying to find out what it is that film can do that's purely film. I really wish to open myself to that difference. I want to make films, that are not even corollaries of music, that wouldn't even make you think of music.
What is film, after all, but rhythmed light? (Stan Brakhage)
"Melektronikk's latest gift to you is a split CD entitled "Brakhage". Noise titan Lasse Marhaug aka Jazzkammer, and debutant Andreas Meland shares the circle with very different and individual pieces. Both pieces were originally performed live in 2003 during a screening of classic silent movies by the legendary American filmmaker Stan Brakhage (1933-2003). Since then, both artists have reworked and expanded the live material extensively for this release.
First out on this CD is Andreas Meland's six-part piece 'Dog Star Man'. Through his work in Düplo, Sort Mel and Bokfink, Andreas Meland is considered one of the most promising talents of the new generation of Norwegian sound artists, though this is his first release besides very limited singles and CDr's. Andreas has been active in the Norwegian experimental music scene through many years with numerous memorable concerts and limited edition releases. He's also Melektronikk's very own label boss and an active concert and festival organizer. His music has been applauded for it's generous complexity and tasteful mix of warm, layered acoustic drones and electronics. In his homage to Brakhage, Andreas lets loose his guitars and organs and let them drift into woods of violins and worlds of whining balloons. Friendly electronic sparks light up the way. 'Dog Man Star' is by far Andreas' masterpiece so far, a warm and highly rewarding contemplative piece of hushed tensions and quiet beauty.
Lasse Marhaug has been one of the leading figures in Norwegian experimental music as a solo artist, in the seminal noise duo Jazzkammer and collaborations with Kevin Drumm, Merzbow, Paal Nilssen-Love, Maja Ratkje and numerous others. Though Lasse is known for re- inventing himself from project to project, we were very surprised when we recieved his piece, 'The Act of Seeing with One's Own Eyes': This is absolutely the most spine-chilling piece of doom we've ever heard; a subterranean journey of pure evil and soiled intimacy, so terrifying that it could make an eskimo zombie apply for a welfare apartment in Rhodos. Staggering bloodstained guitars and wounded feedback pile itself upon heaps of rotting digital debris and withering noise swirls. Gee, one never knew it felt so good to be dead!" (unknown online review)
|
