Lasse Marhaug: Ear Era
CD - Prisma Records, Norway - 2008
Limited editon of 500 numbered copies. Prisma Records is the record label of the Henie Onstad Art Centre. Here's an article regarding the project (in Norwegian).
Liner notes:
On Lasse Marhaug's "Ear Era"
In 2008 the Henie Onstad Art Centre invited musician and composer Lasse Marhaug to explore its audio archive. From the opening in 1968, Henie Onstad was intended as a cross-artistic arena, and soon became the leading arena in Norway for experimental art in all genres. The archive contains over 800 tapes of recordings done in the centre's concert hall and in the Norwegian Studio for Electronic Music, which was located at the centre between 1975-1978. The music ranges from recordings by Karlheinz Stockhausen, Jan Garbarek, Laurie Anderson, Mauricio Kagel, Webster Lewis, Terry Riley, Svein Finnerud Trio, Heinz Holliger, Bjørn Fongaard, Steve Reich, Karin Krog, Soft Machine, Julie Driscoll, Jokke and Arne Nordheim. The idea was not for Marhaug to make a 'remix' of this unique archive of music history, but to use the recordings as raw material for a new piece of music. Therefor musical trainspotters trying to identify the original artists will have a hard time as Marhaug has surgically sliced and diced the recordings to (mostly) unidentifiable fragments before constructing his own piece. The result of Marhaug's explorations/exploitations is titled Ear Era. This is the CD version (500 numbered 'regular' copies and 50 deluxe box-sets). The piece was also presented in three different concert-versions at the Henie Onstad Art Centre in the course of 2008.
Reviews:
Lasse Marhaug - Ear Era
Lasse Marhaugs Ear Era oppsummerer lyduniverset fra en epoke på Henie-Onstad Kunstsenter på en kreativ måte. Sett i sammenheng med boken Høvikodden Live 1968 - 2007 har dermed Henie-Onstad levendegjort og dokumentert sin fortid på en fin måte. Ear Era representerer også starten på noe nytt for kunstsenteret i Bærum, som er i full gang med å presentere musikalske prosjekter som en del av sitt program.
Tidlig i 2008 inviterte musikk-kurator Lars Mørch Finborud ved Henie-Onstad Kunstsenter støymaker Lasse Marhaug ned i senterets dokumentasjonsarkiv og platesamling.
Formålet var å få Marhaug til å utforske senterets audielle fortid som tverrkunstnerisk arena, for deretter å finne en måte å presentere det på i en ny form for dagens publikum.
I den prosessen har Marhaug gått i sin egen fortid og funnet fram til perioden da kassetten var viktigste lagringsmedium for lyd, og kassettspilleren var redigeringsverktøyet han hadde til rådighet. I en tidligere konsertframføring på Henie-Onstad har Marhaug presentert en kassettversjon av bestillingsverket.
Marhaug har ikke gått veien til remixens arena for å skape CD-platen Ear Era som foreligger her. Han har brukt det som finnes i Henie-Onstads arkiv som råmateriale ved å spille det inn på kassett, og deretter kuttet, manipulert og transformert materialet til byggesteiner av ny lyd.
Det er med disse byggesteinene Marhaug har konstruert Ear Era, og etter all sannsynlighet er improvisasjon en av komposisjonsmetodene bak de 11 klippene som kommer opp i spilleren. Samtidig framstår flere av snuttene på Ear Era som gjennomarbeidede collager: Hvert enkelt kutt befinner seg innenfor sitt eget avgrensede dramaturgiske univers med pulser og repetisjoner, og de er selvsagt kjørt gjennom Marhaugs arsenal ev effekter.
Det skal være praktisk talt umulig å identifisere hva klippene er basert på, hevder bakmennene her, men vi får opplyst at det er, eller KAN være, musikk og lyd fra Karlheiz Stockhausen, Jan Garbarek, Laurie Anderson, Mauricio Kagel, Webster Lewis, Terry Riley, Svein Finnerud Trio, Heinz Holliger, Bjørn Fongaard, Steve Reich, Karin Krog, Soft Machine, Julie Driscoll, Jokke eller Arne Nordheim, vi hører på Ear Era.
Jeg vil nok tro at ekstreme kjennere vil kunne identifisere enkelte stemmer eller klanger dypt inne i denne musikken, men for oss andre, kunne dette like gjerne vært basert på Carl Jularbo, Toralf Tollefsen og Nora Brockstedt?
Prosjektets anonymiserte natur tilsier at det kanskje kunne det, men metodene som ligger til grunn, og selvsagt resultatet, plasserer dette prosjektet på en hylle i forlengelsen av den moderne eksperimentviljen og den elektroniske avantgardismen som har vært med på å prege Henie-Onstad som tverrkunstnerisk scene.
Ear Era kan ikke plasseres blant de mest brutale utgivelsene i Marhaugs omfattende katalog. Den er heller ikke i så dempet som for eksempel Feel Free at Home og Brakhage. Men som med de to sistnevnte gir Ear Era et inntrykk av å være blant utgivelsene til Marhaug som i størst grad er knagget og avgrenset til en tydelig idé eller konsept.
På en måte oppsummerer Ear Era en epoke på Henie-Onstad. Gjennom satsningen på musikkprogrammet er kunstsenteret er i ferd med å revitalisere seg selv som flerkunstnerisk arena, og Ear Era kan også ses på som en markering av en ny start.
Å gå til et arkiv for å gjøre dette viser at både Marhaug og senteret har en sans for tradisjon, til tross for at man kanskje forbinder dem med noe annet.
Det gjør Ear Era til en interessant utgivelse, og den bør nytes sammen med boken Høvikodden Live 1968 - 2007 for optimal effekt. (Ballade, Carl Kristian Johansen)
Lasse Marhaug: Ear Era
Vi har vært innom denne utgivelsen tidligere, men nå er den i hus. Lasse Marhaug hadde tilgang til arkivene ved Henie Onstad museum, og kunne boltre seg i konsertopptak med Soft Machine, Jan Garbarek, Terry Riley, Arne Nordheim, Svein Finnerud Stockhausen etc etc. Jeg har hatt ørene på stilker, men greier ikke å gjenkjenne noe Soft Machine. Marhaug har brukt denne musikken akkurat som han selv ville (noe som neppe er en bombe), og det er ikke akkurat direkte gjengivelse av de aktuelle artistene vi får høre her. Han hevder også (pers med) at han ikke husker om han i det hele tatt brukte opptak av heltene våre fra Canterbury, så her havner vi i platesamlerens og diskografilagerens gråsone: Kanskje er Soft Machine med Robert Wyatt med på denne platen. Kanskje ikke! Selv for bloggere blir det vanskelig, men jeg tagger posten med Wyatt og SF! Den eneste artisten jeg syns jeg hører er Terry Riley, men jeg sverger ikke.Platen er utgitt i 500 nummererte eksemplarer (jeg har nr 51), og i tillegg finnes 50 deluks bokser. Om boksen inneholder fler opptak, og hva du må ut med for den, aner jeg ikke. http://svennevenn.blogspot.com/
|
