DEL: Projectionist Please Focus
CD - [ohm] records/Apartment Records, Norway - 2000
Reviews:
DEL: Projectionist Please Focus
At powertrioen DEL fant tiden moden for å gi ut et album vil for all fremtid bli
sett på som en god ting. DEL er vel egentlig et rockeband når det kommer til stykket. All (såkalt) dronemusikk som skapes i dag har som regel mer enn noen sennepsfrø punk, dub og krautrock i seg, og denne trøndetrioens oppbyggelige summing hadde nok gjort seg bedre på CBGB's enn Knitting Factory. Med Lasse Marhaug på lag vil det uansett gå ei stønn før vi får oppleve dem på noen av de stedene. Marhaug utgjør
naturlig nok DELs kunsteriske lemmer siden han ikke er like innbitt rocka som
Per Gisle Galåen og Kjell Runar "Killer" Jenssen - for dem som føler at støy er
det ideelle målet/formen for rock nytter det dog ikke å tenke slik.
På Projectionist Please Focus skingrer det både i gitarer, perkusjon, fioliner,
elektronikk, feedback og theremin, og ikke minst i stemmer (både samplede og
liveopptak-skravlende) - gjennom 7 låter og over 70 minutter får man en
fornemmelse av å delta på et langdrygt religiøst rituale hvor alt som skapes av
lyd dras ut i det uendelige eller på andre måter skaper krasse trancetendenser.
På den ene siden snakker vi om høytidelige seremonier som drar sansene i den
retning den vil, på den andre siden snakker(?) vi om stemningsfull rock av den
typen som lages for å pule eller røyke hasj. DEL opererer dermed dobbelt på
dette punktet, men det er ikke unaturlig innenfor slik musikk. Og "slik musikk" er i dette tilfellet altså eksperimentell, halv-improvisert støy, hvis man skal kalle det noe (og er for rocka til å kalle det rock). Japanere som Keiji Haino og Acid Mothers Temple har vært en naturlig referanse for de singlene DEL tidligere har gitt ut, og i et så langt format som denne CD'n innbyr til kjenner jeg det som naturlig å legge til navn som Coil, Sonic Youth og Loren Mazzacane Connors. Det er altså mye lange toner, gjentakelser og stemingsstøy her, og med et såpass omfattende og særegent instrumentarium (med flust av gjeste-artister også, bla.a. Fredriks Ness Sevendal, Alexander Rishaug og Audun Eriksen) kan det være naturlig å trekke noen nøster tilbake til den tidlige kollektiv-minimalismen og f.eks. "bandet" Dream Syndicate. Det er uansett stemningen og dragsuget som er poenget her, og ikke engang et bittelite riff får slippe til og skape nynnbarhet. Det som kan være kult å vite, er at denne platen bare består av liveopptak og lydsjekker fra de siste tre årene. Men bortsett fra en eller annen morsom klapp er det lite ved musikken som får meg til å tenke på dét. Det hele virker så naturlig og zuperorganisk og det for det første får meg til å tenke på rock (og punk da, kanskje), og for det andre gjør meg oppmerksom på at disse menneskene også lager slike lyder til vanlig, når de går ute og hjemme. Sånn sett er ikke Projectionist Please Focus noen seremoni. Sånn for å avslutte kan jeg jo si at dette nok er et av årets norske album. For de som lar seg sluke av rette streker, rekommanderes den uforbeholdent.
(Sindre Andersen, Preik.no)
DEL Projectionist Please Focus
Eksperimentelt og spennende. Del debuterte for litt over tre år siden med en
single hvor de tolket en sang av New York-bandet Sonic Youth. På sin andre
langspillplate fortsetterde å utforske sonisk støy. Kjernen er Kjell Runar
Jenssen (eks-Motorpsycho-trommis), Lasse Marhaug (Norsk støymusiker med et stort
navn i et lite, internasjonalt miljø) og Per Gisle Galåen (fra den norske duoen
Slowburn). Sammen lager de noe spennende. Denne platen er satt sammen av opptak
fra syv av bandets improviserte konserter i løpet av to og et halvt år. Sonic
Youth har et fokus på låter , og det gjør bandets utforskende tilnærming mer
spiselig for et større publikum. Det virker som om Del har et ønske om å ha mer
stil enn innhold. Det gjør hele "Projectionist Please Focus" til en plate som
ofte er spennende, men som sjeldnere blir virkelig bra.
(Kjell Henning Thon, Aftenposten)
DEL : Projectionist Please Focus CD
This is a mind-blowing disc of live surreal textural ambient, psychedelic instrumentation, cinematic tape splicing and environments by a whole group of the Nordic artists we like, performing as a band: Lasse Marhaug, John Hegre, Per Gisle Galaen and a bunch of other names i don't know. I would love to see any of these pieces done live, I can't imagine the odd feeling it must be to have these freakish, dramatic works so loud and all around me. Struggling with guitars, electronic gear, drums barely played and all sorts of effects, DEL feed out this evocative, warm acousto-electric sound like Gravitar or a lost Pink Floyd outtake from 1971. Sounds like the soundtrack to a lost cult film. I didnt have high hopes for this when I saw a guy behind drums in a little picture on the backcover, but I was very wrong. This stuff keeps my brain happy. (from Manifold catalogue) |
