Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come
CD - Smalltown Supersound, Norway - 2004
Reviews:
Lasse Marhaug «The Shape Of Rock To Come» Smalltown Supersound, 2004
Når Lasse Marhaug lager sin versjon av rock, bryter han med alle konvensjoner og regler. Da denne platen kom hadde han fortid som støymusiker i prosjekter som Origami Replika, og pågående samarbeid med meningsfeller som Maja Ratkje, japanske Merzbow, DEL og Jazzkammer. At han har hørt på sin porsjon av Slayer og andre lydutfordrende metalband, ble klart med «The Shape Of Rock To Come». Han bruker det til å vrenge hele forståelsesbildet av hva rock er, lar beinet være tilbake og skraper det med høyfrekvent, gitarvridd og ekstremstøy.
Platen er absolutt ikke uten formasjoner, men i Marhaugs rock er det ingen melodi, ingen empati og ingen enkle veier inn. Han går til frontalangrep slik ingen har gjort verken før eller siden, men nyanserer mellom støy som får ørene til å blø og ambient stillhet som suses illevarslende mot en bakgrunn av forventet galskap. Musikken er utfordrende til det smertelige, irriterende og inntrengende, og den slipper deg ikke med mindre du tar et følelsesmessig oppgjør med den. «The Shape Of Rock To Come» er smergel mot betong, gitar mot aggresjon. Marhaug er dermed en av få norske musikerne som har meislet ut et gjennomført konsept i sin artistiske løpebane der lydmessig improvisasjons- og installasjonskunst skapes ut fra egengitte definisjoner. (Dagsavisen)
Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come
“So Lasse finally called this week – he lost his mobile at some point during a two-day bender three months ago, probably when the ketamine appeared-and said he’d just been in hospital for ten days. I was surprised, but not that surprised: they guy’s got a voracious appetite for chemicals and drinks like a fish. I think I should’ve sounded more sympathetic. He’d been pissing acid and aching in all those worrying places for ages and eventually plucked up the courage to visit the doctor (typical man!) who said his kidneys and bowels-at the age of 26-were unfurling the white flag. He was on a drip and these insanely powerful antibiotics and now he’s fine, though he walks with a limp because he was laid up for so long, but that just means he gets to gobble more super-strength codeine capsules, so he’s happy. I think there’s a lesson in there. Never give up or something. Not this Lasse by the way, another one. Same difference.” (Vice Magazine) 9.5/10
Lasse Marhaug: The shape of rock to come
Marhaug, of Norwegian avant—gardists Jazzkammer, fancies himself as the Merzbow of the tundra for his first solo outing. Marhaug is as au fait with black metal as with faceless Powerbook-jam artist; as such, there’s a teamup with Snorre Ruch of countrymen Thorns for the final track. Before that you have to navigate four lengthy slabs of screeching, bleeding machine hate. There’s more middle ground in a black hole, but I’ll dole out a *** and leave you to find out for yourself. (Buzz)
Lasse Marhaug «The shape of rock to come» Smalltown Supersound/VME
Terningkast: 6
Rock som bryter tabuer
Av nedsettende betegnelser for rock, er «støy» og «dunk-dunk-musikk» to av de vanligste. Lasse Marhaugs nye album er definitivt støy, men blottet for dunk-dunk. Om platetittelen er sann, vil rockens framtid skapes under mottoet «Ta støyen tilbake». Marhaug bryter ut av rockens tvangstrøyer, de lyriske og melodiske pliktøvelser. I stedet fokuserer han på sjangerens uredde omgang med støy og hviler på dens komposisjoners logiske oppbygging. 20 minutter lange «Sleeper» åpner eksempelvis platen med en langsom fortelling som er fullstendig fengslende tross få narrative vendepunkter. Det er vanlig å forbinde støy med smerte og tabu å knytte smerte til nytelse, og når lydene kjennes fysisk i øregangene kan det skremme uøvde lyttere. Med iderikdom, datamaskiner, elektronikk og gitarer, fri for klisjeer, hyller Marhaug bakgrunnsstøyen i livet og skaper en urmusikk som involverer og angår oss.
(Helge Olsen, Bergens Tidene)
Lasse Marhaug: The Shape Of Rock To Come
Terningkast: 5
Rocken under skalpellen.
Hva er egentlig en gitar? Vel, gitaren er en av hovedingrediensene i den rytmiske musikken, et ypperlig instrument for hvilken som helst melodimaker med noe på hjertet. Men gitaren er også energi, og det er i energien støymusiker Lasse Marhaug finner sitt utgangspunkt for albumet «The Shape Of Rock To Come». Marhaug, utdannet på laptop og Slayer, legger her gitaren på operasjonsbordet, kobler feil og serverer skjærende og mykt, ukjent men velkjent, irriterende men fengende, en snau time med ekstreme lydstrukturer. Vi lyttere får høre de musikalske virkemidlene som står igjen når rytme og melodi dissekeres bort. Lasse Marhaug befinner seg i rockens ytterpunkt og på sitt beste framstår musikken skremmende, primal og mektig. Støy er en konsekvens av rock, og for dem som er interessert, viser Marhaug her hvorfor.
(Lars Eirik Eide, Dagbladet)
Lasse Marhaug: The Shape of rock to Come
Terningkst: 5
Lasse Marhaug er en internasjonalt kjent figur i støy/avantgarde miljøet. Han har vært med i flere band eller rettere sagt konstellasjoner og han har spilt sammen med Maja Ratjke og støyguruene Otomo Yoshihide og Merzbow. Det gjelder å nullstille seg totalt før man skal gjøre seg kjent med denne mannens ekstreme lydunivers. Et mantra om å glemme alle musikalske konvensjoner og begrep, stummende mørke og headset er heller ingen dum ide. Ellers vil man lett kunne tro man blir presentert for keiserens nye klær. Han velger selv å avstå fra det rytmiske og ikke arbeide melodisk. Den første låten eller rettere sagt lydkonstruksjonen, «Sleeper», har likevel en dunkende og organisk puls. Den er tjue minutter suggererende, dundrende og oppkuttet galskap som langsomt bygger seg opp og gir ny mening til begrepet vegg-av-lyd. Det finns flere nyanser innenfor støyen, fra hodepineinduserende AM støy til ambient sus og dus, Marhaug holder seg i ytterkanten, og drar den langt. En kan godt diskutere hvor støyen slutter og musikken starter eller vice versa. Uansett om det gir deg hodepine eller euforisk glede, er dette en tankevekkende lytteopplevelse som provoserer og krever full fokus. Alle ting her i livet må ikke på død og liv forstås, Marhaugs fremtidsrock er en av dem.
(Hanne Aaserud, Adressa)
Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come
With his audacious title, Norwegian noise musician Lasse Marhaug sets the bar high. Fortunately, Marhaug is more than up to the task of rising to the occasion. Marhaug is perhaps best known outside Norway as one half of Jazzkammer, but it's his prodigious solo output that has cemented his reputation as one of the kings of Scandinavian experimental music and a bona fide Norwegian noise god. But Marhaug is as adept at creating austere, minimal music as he is at cranking up the feedback for an onslaught of full-on, blood-carbonating noise. On his last solo full-length, he focused more on finely sculpted digital sound than overwhelming, high-volume overload. With this latest record, however, Marhaug explores the glories of feedback. The album begins in truly epic fashion with “Sleeper,” which begins with a seemingly relentless bass pulse that eventually gives way to 15 minutes of searing sonic catharsis. None of the four tracks that follow can match the furious intensity of the opener, but “All in Good Spirits,” with its jarring shift from mesmerizing feedback to an assault of jackhammer rhythms and caterwauling digital screen, comes perilously close, as does the closing track, “It is My Kind of Top,” which soothes and then shreds everything in sight. Apparently the shape of rock to come is an awesome thing indeed. (Susanna Bolle, weeklydig.com)
Lasse Marhaug: The shape of rock to come (Smalltown Supersound/VME)
Innhold uten formRock er blitt en sementert musikkform. 70–tallsretro avløser 60–tallsretro avløser 80–tallsretro avløser 50–tallsretro, og så videre. Ikke så rart, rockens subversive budskap er formulert til perfeksjon gang på gang, ikke så mye nytt å si. Lasse Marhaug er blant annet kjent fra støyduoen Jazzkammer, og har gitt ut to soloplater tidligere. Han har laget forskjellige typer støymusikk, alt fra mikroskopiske klikk og knepp, via kaotisk, fragmentert lydlapskaus til monotone, skrikende lydvegger. The shape of rock to come passer best i den siste båsen, og låter ikke så ulikt det vi har vent oss til å høre fra japaneren Merzbow. Forresten inneholder en av låtene et bidrag fra svartmetallriffnestoren Snorre Ruch fra Thorns.
Marhaug kler av rocken, bort med riff og trommerytmer, og til slutt står han kun igjen med energi. Hans musikk er tungetale, på samme måte som alle i frikirkemenigheten tar Bibelens budskap for gitt, tar Marhaug rockebudskapet for gitt. Det er ingen grunn til å forme ord, de som ønsker å forstå, kommer til å forstå.
Men er skiva bra? Vel, som støymusikkplate befinner The shape of rock to come seg i midten. Materialet er midt mellom skjærende og mykt, lydstrukturene er midt mellom krevende og lettvinte, hendelsesforløpet er midt mellom hektisk og monotont, og energiutblåsningene er midt mellom løsslupne og kontrollerte. Da er det ikke til å unngå at helheten plasserer seg trygt og (litt) kjedelig midt mellom fantastisk og elendig. (Svein Egil Hatlevik, online review)
Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come (2004)
Dette er det andre soloutspillet på Smalltown Supersound for Lasse Marhaug, og med The Shape of Rock to Come åpnes en dør på på vidt gap med en mengde kontekster og fortolkningsmuligheter. The Shape of Rock to Come er en plate som innholdsmessig er plantet i støymusikkens verden, men den peker i mange retninger hvis man betrakter omslaget som en del av utgivelsen.
Det er fort gjort å trekke inn The Shape of Jazz to Come (1959) av Ornette Coleman og The Shape of Punk to Come (1998) av svenske Refused som tittelmessige brødre. Begge legendariske utgivelser som betraktes som referanseskiver i respektive sjangere. Som tittel i en sammenheng som bare omfatter Marhaugs egne utgivelser føyer den seg fint inn i rekken etter Scandinavian Noise Manifesto (1998) og Nothing But Sound From Now On (2001). Dette ligner en progressiv og fremtidsrettet tendens. Også sett i lys av støymusikkens opphav i den manifestmettede futuristiske bevegelsen i Italia på begynnelsen av 1900-tallet, gjennom manifestet The Art of Noises og Luigi Russolo, aner man kanskje nok en knagg å henge dette på. Foretrekker Lasse Marhaug å bli sett tilbake på i lys av historiens gang?
Det mest interessante ved omslaget er allikevel den omfattende takkelisten. Her figuerer kjente og ukjente navn som preger mye av den alternative musikalske arenaen i dag. Musikere, utgivere og kunstnere i en nokså uensartet bevegelse figurer side om side i denne listen, og selv om disse kan betraktes som venner, bekjente og partnere av Marhaug definerer han deler av denne bevegelsen her. Mats Gustafsson, Masami Akita (Merzbow), Leif Elggren, Thurston Moore, Martin Revheim, Emi Maeda, John Hegre, Fe-mail og Jaap Blonk er bare noen av navnene. Et sentralt trekk ved denne bevegelsen er det improviserende elementet og den åpne og frie tilnærmingen til musikk, manifestert i veldig ulike uttrykk. Let etter plater av disse artistene og du vil finne mye rart å kose deg med.
Marhaugs uttrykk er altså støy, og på The Shape of Rock to Come en del gitarstøy. Noen vil kalle dette avantgardistisk musikk, andre vil se linker tilbake i tid. Støy i musikk har eksistert i nærere hundre år, den har stort sett overlevd innenfor akademia og det finnes teoretiske og filosofiske avhandlinger som forklarer og definerer dens eksistens. Innenfor populærmusikken fikk den sin framvekst på 60-tallet gjennom den elektriske gitaren, og gitarstøy har fungert som et viktig estetisk trekk i rocken siden da. I rocken har den blitt definert som energi, kanskje som en rensende motsats til den bedøvende FM-musikken som gjennomsyrer dagliglivet. Marhaugs scene er gjerne rockebandenes scene, samtidig er han opptatt i Komponistforeningen der hans støy er intellektualisert og forklart. Marhaug og The Shape of Rock to Come befinner seg altså på et interessant skjæringspunkt, og gitt (den voksende) mengden av tilhørere ute blant folk og den fuzzen som visstnok oppstod da han ble tatt opp i Komponistforeningen, kan musikkens han neppe karakteriseres som særlig populær noen steder.
Musikalsk sett representerer The Shape of Rock to Come et steg i retning av gitaren og gitarstøy som lydkilde, dette er neppe nytt for Marhaug som trakterer gitar i støyrock-improv. outfiten DEL. Mer interessant er det at Jazzkammer signaliserer et steg i samme retning, noe som kan bety mindre laptop og computer og mer "ekte" og rensende rockestøy. Selv om man bare kan ane gitaren noen steder på The Shape of Rock to Come, som i midten av det 20 minutter lange eposet Sleeper, og mot slutten i It Is My Kind of Top, er den markant tilstede i motsetning til på Nothing But Sound From Now On. Forøvrig befinner plata seg i et mellomsjikt der interessante lyder og strukturer og full frontal digital støy skifter på å kreve oppmerksomhet. Selv om det er vanskelig å høre gjennom hele plata fra Sleeper til It Is My Kind Of Top, er det ingen tvil om at dette er en svært gjennomarbeidet og strukturert plate. Det finnes lag på lag med bearbeidet lyd, overgangene er tydelige og det er en del effekter som er gjennomtenkt og som noen ganger kan virke provoserende. Som for eksempel den høye og markante pulsen i Sleeper som forhindrer at man kan dykke dypere inn i lydbildet der det åpenbart skjer noe. Her kan man kanskje si at Marhaug tangerer annen ikke-støyete elektronika. Andre ganger er lydbildet så mettet, tett og kaotisk at ordet støy kommer til sin fulle rett. Det er her Marhaug fyller sin funksjon for min del; det øredøvende og massive støybildet som renser bort siste dagers hodepine og meningsløse input og åpner for litt mental trening innenfor aggressive og fandenivolske tankebaner.
I den sammenhengen har jeg lyst til å trekke fram gode gamle Lou Reed og hans gitar-forsterker-støyplate Metal Machine Music fra 1975. I den større sammenhengen en større prestasjon enn The Shape of Rock to Come, siden det ikke fantes noen kontekst for Reeds noise i 1975. Om Marhaug og Reed hadde byttet titler på platene sine hadde historiens progresjon ytt oss full rettferdighet. Kåret til tidenes beste skive av Lester Bangs i 1976, en musikkjournalist som sikkert var like stein som Reed på det tidspunktet, står den ut fra Reeds katalog som en merkverdig og ekstrem utgivelse som mangler holdepunkter i hans egen produksjon og i hans samtid. Det er vanskelig å si det samme om The Shape of Rock to Come. Den står ut som spennende og bra, men den skaper ingen sjokkbølger.
Til slutt et sitat fra Lou om Metal Machine Music, forøvrig ingen sammenligning med The Shape of Rock to Come; "Anyone who gets to side four is dumber than I am."
(Carl Kristian Johansen, groove.no)
Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come
The sleeve notes of this CD read like a Hot Topic for Scandophiles, containing as they do thank-yous to practically every Norwegian musician you ever head of. So it's kind of funny and kind of amazing that this rocking-back-and-forth-in-frustration hour of digital storm and snow-blind feedback sounds so intensely isolated, isolating and unfriendly. Yet if it really was isolated, angry music it would make my eyes hurt, and actually it doesn't. After the initial scree of noise, and the next phase, a kind of boredom, as you attempt to shut out the noise, you reach a period of acceptance, of living with mayhem. You feel its safety and organisation and smartness.
I saw Lasse Marhaug in Oslo a few months ago, with Jazzkammer, and felt the same mixture of excitement and stasis, noise so loud you can almost ignore it. Sometimes I did ignore it, because my friend didn't like it and said there were no surprises and I tried to think like him for a minute, and had to agree. I'm good at that. But other times, I just felt glad that the noise was there. I'd have shaken my head til I got sick and/or tripped over my feet if I hadn't been surrounded by stoic Scandinavian men (they stand and LISTEN to this stuff, proper listening). Lasse says on his website: "Reviews in the norwegian press have been surprisingly positive, even got a 6/6 in one paper - so I must be doing something wrong." No, you just live in a Really Nice Country is all.
(planbmag.comi)
Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come
“Norwegian noise artist Lasse Marhaug’s unapologetic approach to his art places the longest, most cataclysmic track first. The 20 minute “Sleeper” begins with a muffled revolving nick of sound (body pulse? Or vinyl snag?) but after a minute of so the noise goblins appear. There’s a faint slithering and flexing of shapes – cold, brash, acidic – alongside the pulse, and a slowly gathering cloudlike density on the horizon, which eventually comes into focus as a low guitar drone. When this cloud finally bursts we’re plunged into a seething swell, brimming with harmonic colour and overtones, which later morphs into a tormented regular undulation, like an industrial press, with coils of feedback flaring across the noise-tone spectrum. It’s a livid, sumptuous expressive piece, not rhythmically driven so much as achieving a towering, immutable presence that brims with the smouldering, roaring fluxions of sound.
Merzbow must be a massive influence, though the inner sleeve’s lengthy rollcall of thanks includes, among others, Thurston Moore, Kim Cascone, Sleazy Peter Christopherson and Pita, as well as Masami Akita. Kluster and Jimi Hendrix spring to mind as ancestral spirits. At any rate, Marhaug’s technical fusion of computer, guitar and electronics deftly integrates gargantuan organic soundfields with industrial velocities. If you’re going to rip up time for an hour, you might as well do it on a world-creating scale.
With it’s nod to the 70s operatic legends, “Magmadiver” is in fact a more contained and insistent piece based on an abrasive needling, though again the vapours swoop in, this time as an Ambient wind tunnel accompanying a mesmeric singsong whine. “All In Good Spirits” is more of a piece, except for the mad gyration of its coda. Oddly the closing track is the first to pitch camp on a more tonal, albeit Industrial, guitar drone, though this, too, eventually disappears in a swathe of prickly distortion.
(Matt Ffytche, The Wire)
Lasse Marhaug: The Shape Of Rock To Come
Nordmand Lasse Marhaug har udgivet tonsvis af musik. Han er medlem af den
velrenommerede duo Jazzkammer, spiller masser af improviseret musik og
producerer på egen hånd, hvad der bedst kan beskrives som power electronics
eller støj. The Shape Of Rock To Come er således en heftig sonisk udladning,
der bedst egner sig til koncentreret lytning, når man gerne vil have renset
ud i tankerne. Den knap timelange seance er bygget over rytmiske grooves,
hvilket også er det primære udbytte, man får af pladen ved første
gennemlytning. Ved nærmere bekendtskab afslører de fem numre dog flere
nuancer, og man opdager bl.a. detaljerne i Sleepers intense meltdown og
Magmadivers fængende ambient finale. Marhaug mener, at dette er, som rock
burde lyde anno 2004, men hvis det var tilfældet, ville Slipknot være et
dansktop band. Til trods for The Shape Of Rock To Comes ekstreme udtryk, der
til tider minder om digital instrumental black metal, er der en melodisk
sensibilitet dybt begravet i musikken, hvilket adskiller den fra de fleste
andre støj-udgivelser. 4 out of 6 (Jakob Rosenbak, gaffa.dk) LASSE MARHAUG : The Shape OF Rock To Come (Smalltown Supersound. STSO84CD)
There are plenty of examples around at the moment of jazz and electronic music being successfully blended. Almost anything that is released by the Thirsty Ear label and Evan Parker’s continuing explorations in electro acoustic territory come immediately to mind. But Marhaug takes the marriage to another level where some will undoubtedly question whether his work is genre-defying or genre-destructive.
He has worked with free jazz players like Paal Nilssen-Love and Mats Gustafsson as well as being a member of Jazzkammer and the title of this new release may be read as homage to Ornette Coleman’s ‘The Shape OF Jazz To Come’. So the jazz connections are there, even if they are somewhat tenuous. What I think Marhaug is doing is more concerned with the spirit and energies of certain types of free jazz. It is confrontational and defiant. If there are structures involved they are far from traditional. Anyone familiar with his fellow Norwegians, Supersilent, will recognise a similar territory where walls of sound are created and an extreme music produced, relying on improvisation, chance and sheer visceral impact.
The opener, ‘Sleeper’ begins with a regular pulse then gradually develops into a maelstrom of layered sounds that draw on his use of computer and electronics. He constructs a collision of fairly brutal musics that owes something to the sonic assault perpetrated by Peter Brotzmann’s 1968 milestone ‘Machine Gun’. Only the weapons have altered as the development of technology has given artists like Marhaug the opportunity to attack the senses without the need for an ensemble.
‘Magmadiver’ continues in a similar vein with a more melancholic section allowing the listener a few moments of recovery before ‘All In Good Spirits’ begins its hissing, bristling confrontation which manages to include some vicious percussive effects towards the end. The cd ends with some heavily distorted guitar on ‘It Is My Kind Of Top’ and this, mixed with caustic electronic interventions, is not aimed at the faint hearted.
What it amounts to then is an intense sonic experience in the way that late Coltrane could be, Cecil Taylor still is, or a band operating just outside the genre, like Faust, can be. That, of course, is the appeal. It’s often savage, sometimes unpredictable but equally compelling. (Ejazznews.com/tangents.co.uk/freq.or.guk, Paul Donnelly)
lasse marhaug: the shape of rock to come (smalltown supersound)
the title weighs a ton. passed down through musical history like an imposing heirloom - a giant, musty stag's head, ancient and commanding Ð from ornette coleman, through swedish anarcho-hardcore band refused, to the present day, it promises not just a landmark but a redefinition of genre. real black monolith stuff.
this is, of course, not strictly a rock album. no, 'the shape of rock to come' is a post-rock album, in the sense that an epitaph is post-life - a chiselled headstone to rock in extremity, form decayed but guts still malodorously intact. it's a solo work from lasse marhaug, who you may have come across in his role as one half of norwegian noise duo jazzkammer, as a designer whose work has graced sleeves by merzbow, or as a photographer with a portfolio that runs the dank venues and alleyways of the worldwide noise community. tirelessly prolific, he's released over a hundred works under a litany of different names. but 'the shape of rock to come' is clearly intended as a milestone in his discography, and the music herein in monument to that intention. simply put, it's hard to recall a noise album since kevin drumm's 'sheer hellish miasma' that's so majestically, viscerally intense.
the album commences with 'sleeper' Ð an immense conflagration lit from the spark of two clashing viking war axes, its twenty-minute roar mapping out the terrain to come. it opens with blank electronic thuds that rumble like distant war-drums, grim and foreboding. but sparks become embers, embers become flame - and by the track's midpoint, it's howling with a might so intense your eyes keep darting to the speakers to check they're not dissolving into a pool of acrid sludge. the key musical antecedent here is undoubtedly the noise sculptures of matsuma akita: it's there in the broiling digital oscillations and frequency-dancing static, the mangled loops and shrill pitch. but 'sleeper' is no mere merzpastiche. rather, marhaug's take on noise feels quintessentially norwegian, if far from modern: like the country's other extreme export, black metal, it feels tied to the nation's soil - a kind of psychic defence against the dark pull of the arctic circle, towering pillars of flame built to keep the roaming wolves at bay. it finally ends on a lashing simulation of a locked groove Ð the sound of a song swallowing itself Ð and virtually everything that follows it is mere consolidation.
still, the following three buttress tracks are anything but dead weight. 'magmadriver' takes a higher pitch, building into a whirlwind of entropic digital sound that slowly fades to leave desolation in its wake. 'all in good spirits' is more conventionally industrial, a mordant death's head drone suddenly interrupted by arcs of jagged electricity and jackhammer crashes. taking a slightly lighter tack, 'headless piss' could almost be a track from throbbing gristle's new 'tgnow' four-tracker Ð a bustle of skin-crawling background noise beamed in from the death factory. but the most startling track on 'the shape of rock to come' is the closer, 'it is my kind of top'. manipulating a guitar sample played by snorre ruch - a one-time discipline of burzum's count grishnakt, but now the guiding force behind black metal outfit thorns - marhaug builds a drone of sunn0)) levels of intensity. suddenly, as the record reaches its climax, some unearthly melody Ð a vocal chorus, the pealing of church bells Ð extends from the roar, like the glimpse of another world through the maelstrom. then it's over, and it's just left for the ashes to settle, and the embers to cool. (Louis Pattison, absorb.org)
Lasse Marhaug "The Shape of Rock to Come" CD
Five lengthy tracks of experimental noise from this seminal Norwegian artist, totaling nearly an hour of rather diverse and interesting sounds. "Sleeper" opens with a thick, throbbing low-end pulse and some faint harsh electronic frequencies cutting into the background and sweeping quickly in and out/back and forth. The harsher textures gradually increase in volume and movement, slowly taking over the foreground of the piece, but certainly maintaining a tangible atmospheric quality that I find quite original. By the midway point things have reached a fairly traditional level of straight harsh noise, but there's still a good amount of clarity and strange twists and turns that fuck with your ears, so I can appreciate that. "Magmadiver" is more minimal as far as layering goes, and the volume just ranges from fairly loud to somewhat subdued, but the persistent tones are caving in on themselves in a way, and are certainly not easily listening! The same goes for "All in Good Spirits", which, while it does contain a few distorted musical tones (Or, dare I say... melodies?), is certainly a loud piece that does eventually give way to some thick, rhythmic loops and lightly grinding midrange distortion accented by brighter treble crunches. "Headless Piss" is the "midget" of the group, so to speak, clocking in at a mere 4:51 while keeping lots of stereo effects intact, but probably the most obviously blending low-end tones with thin high-end wisps and the occasional burst of more aggressive and tangible distortion. The last track, "It is My Kind of Top", is what I would actually call a bit of an ambient piece, and is actually my favorite selection herein. There are definitely some very abrasive moments, but something about the mood of the track keeps more of a sinister thread in tow, and there are a lot of softer, eerie undercurrents or breaks that really dominate the piece. For the most part the tracks each have their own individual approaches that remain largely consistent for their individual duration, which actually works quite well here as the material is well recorded and does have a real undertone of effort and intent. The layout consists of abstract photos with tangible human figures in them (some appear to be live photos) that use heavy motion blurs, interesting color schemes, etc. The text is nice and clean, and everything is printed on matte paper, which of course looks very cool. Very good work here. I'm not too familiar with Lasse Marhaug's large body of work, but this is a great release for both the project and the genre at large. I'm intrigued... (Andrew, fallofbecause.net)
The Shape Of Rock To Come
Lasse Marhaug, "The Shape of Rock to Come"
The press release calls it an assembled "history of extreme music," covering death and black metals, free jazz, VU/Swans guitar walls, and the power electronics spectrum. And while the cheeky title reiterates Marhaug's impossible ambitions, it is safe to say that this disc represents one of the Norweigen noisemaster's most unrelenting works yet. As half of Jazzkammer and a frequent collaborator with noisemakers from across the globe, Marhaug has affixed his stamp of curdled feedback and precise digital doctoring to the range of experimental musics, from Jazzkammer's irreducible pinprick landscapes to Maja Ratkje's operatic abstractions and on into the dark densities of Merzbow and Kevin Drumm. The work of the latter two is where The Shape of Rock finds closest comparison. Consistent with his recent live shows, Marhaug explores the limits of guitar feedback here, forcing shards of low-end click and hum through rows of screeching effects and into the computer where things are reassembled into grainy staccato pulsings and writhing pools of sludge. Titles like "Sleeper" and "Magmadiver" point to the legacy of Norway's black metal scene; however, as far as audible similarity is concerned, other examples of electronic music paying homage to metal (like COH's Iron or any of Drumm's recent releases) come closer. For all of its excess, The Shape of Rock hangs onto a certain amount of the crisp, cool atmosphere that characterizes much of the artist's work and begs to be associated with his Nordic roots. Rather than peaking with dramatic transitions into random, deconstructive meltdown, the tracks climax with effective regroupings, organizing into thick laths of sound more likely to conjure images of looming, night-lit skyscrapers than Gothic ruins. Marhaug often exploits the digital foundation of each piece by guiding the bulk of certain tracks into stuttering 'skip' patterns, a technique that works with the science fiction feel of the disc. Overall this is a solid addition to the catalog of one of Norway's most prolific and successful noisemen; it is also one of his surprisingly few solo releases, as good an entry point as any. (Andrew Culler, brainwashed.com)
Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come
Szeretném ezt a lemezt beválasztani minden id?k legjobb zajzenei alkotásai közé, még akkor is, ha nem csak hogy a noise m?fajt nem látom át, de még Lasse Marhaug életm?vének is csak egy kis szeletét ismerem (nehéz is lépést tartani vele, csak 2004-ben hat lemezt kellett volna beszerezni; diszkográfiájában kilenc jelenlegi és kilenc múltbéli "project" szerepel (a legismertebb közülük a Jazzkammer, John Hegre-vel), listája azokról, akikkel együttm?ködött, több, mint tekintélyes, ott van köztük persze Merzbow is).
Azért ítélném legalább a saját, személyes toplistámon ez az el?kel? helyet ennek a lemeznek, mert olyan szerepet játszik benne struktúra, a kompozíció, amilyet sehol máshol még nem hallottam (már eleve ez is fontos: hogy a strukturális elrendezés itt hallható, észlelhet?, nem pusztán kikövetkeztethet?, absztrahálható). Nem mintha maguk a hangok nem volnának fontosak: megtalálható itt minden, ami a zajzene történetében kanonikussá lett (leszámítva az össze-vissza szabdalt zenei idézeteket). Tömény és agresszív hangfolyamok és ritkás, zavarba ejt? kaparászások; gyomorba hatoló mélyek és kínzó magasak; ritmikus pulzálás és kaotikus, követhetetlen kitörések; széteffektezett, épp hogy felismerhet? gitár, torzított sikításként is hallható konkrétabb és csak gépekkel el?állítható absztraktabb hangok - mindezek olyan kivitelezésben és változatosságban, hogy az már önmagában biztosítaná Lasse Marhaug helyét az élvonalban.
Tehát a struktúra: az a nagyszer? benne, hogy a lemez minden pillanatában jól hallható, áttekinthet?, hogy éppen hol is járunk (már az els? néhány hallgatásnál is, legalábbis tapasztalt zenefogyasztók számára, de, gondolom, az ilyen lemezeket úgyis csak ?k hallgatják). Még a legkaotikusabb, -fájdalmasabb kitöréseknél is érzékelhet?, hogy a kompozíció mely egységébe tartoznak, mi a szerepük a fokozásokból, átvezetésekb?l, finomításokból és durvításokból (stb., stb.) összeálló folyamatban. És ebben az a legjobb, hogy mindez nem csökkenti a zene erejét (mint ahogy az túl sokszor el?fordul az átlátható szerkezeteknél), hanem egy újabb, különös dimenziót ad annak az amúgy is meglehet?sen perverz élvezetnek, amit minden jó zajzene hallgatása okoz. Nem értelmezhet? ösztönös, lebírhatatlan indulatkitörésként - precízen kiszámított, a lehet? legjobb értelemben hatásvadász kínzatásnak tehetjük ki magunkat.
A majdnem egyórás lemez els? harmadát a Sleeper cím? opusz teszi ki, amit egyszer?en tanítani kellene; például azt, ahogy az els? hat percben a mély, pulzáló ütések mellett egyre nagyobb teret töltenek be a fel-feltör? zajok, majd azután, hogy megjelenik a mélyben a gitár zúgása, átveszik a hatalmat a zene és a hallgató felett... Tökéletes indítás egy hibátlan lemezhez. (Rónai András, www.ultrahang.hu)
Wolf Eyes: Burned Mind / Lasse Marhaug: The Shape of Rock to Come
Redan i tredje spåret börjar det smälla i helvetets portar. På Wolf Eyes hyllade cd "Burned mind" blir mörk- ret bara mer och mer kompakt ju längre skivan lider. Med hjälp av gamla radioapparater, förvrängda elgitarrer, sladdar och pedaler skapar Detroit-trion en intensiv malström med titlar som "Stabbed in the face" och "Reaper´s gong". Man brukar tala om vitt brus, men här handlar det snarare om svart brus. Det är musik som skaver, gnisslar, tjuter och som tränger in i rockens innersta kärna, trots att det egentligen ligger miltals från rockens annars standardiserade mall. "Burned mind" är musikens svar på The Blair witch project - med skillnaden att det här är otäckt på riktigt.Ständigt aktive norrmannen Lasse Marhaug är uppfödd på extrem metall som Slayer och Carcass och omstöper deras gitarrväggar till musik för laptop och elektronik. Resultatet blir minst lika extremt som den hårdaste rocken. Trots att musiken på nya skivan "The shape of rock to come" (en parafras på jazzrevolutionären Ornette Colemans "The shape of jazz to come") framför allt bygger på ettor och nollor så är den pulserande, organisk och fysiskt nästan omslutande. Tio- och tjugominuterssjok av feedback och noise. Rockens gamla dröm om att skapa så mycket oväsen som möjligt förverkligad. Mörkret är dock inte lika kompakt som hos Wolf Eyes, här finns moment av rening och - faktiskt - skönhet. I stormens öga tystnar allt. "The shape of rock to come" är en mäktig skiva. (Magnus Säll, DN.se)
Lasse Marhaug: The shape of rock to come (Smalltown Supersound) - CD
Having bled to death the sonic barrage that is 'Metal Music Machine'. I thought it to be good form to staple some words to Lasse Marhaug's earlier solitary excursion. Whereas the Jazkamer album had its roots entrenched in dark metal, this employs electronics and as a by product, explores more abstract compositional avenues. 'Sleeper' is the one for me: a twenty minute narrative documenting the motion of some outerworld malevolent force: the birth of a wormhole. 'Magmadiver' (how ace is that for a title) takes a macro look at insect-level noise; swarm pattern data run through realtime algorithms. This is a beautiful record. (failme.net)
LASSE MARHAUG - The Shape Of Rock To Come
Smalltown Supersound
CD // £13.99
Only for the brave this five track maxi album of rock hard glitch improvisations comes across like the secret sound library of a Motorhead obsessed idm kid mad into drag racing. Or in a Wire Mag style - more like a textured Merzbow assault on your senses. The track titles should tell you everything you need to know, 'Magmadiver' and 'Headless Piss' being the choice. Only Russell Haswell could give me more of a sorehead than this man. (www.boomkat.com) |
