| Jazzkammer at No Fun Festival 2005: Jazzkammer Norwegian duo Jazzkammer (comprised of Lasse Marhaug and John Hegre) took the stage next, and while their physical nature of their performance was somewhat subdued, the occasionally brutal nature of some of their sounds more than made up for the restraint. Marhaug and Hegre have explored a wide variety of textures throughout their entire back catalogue, but on this given night they gave themselves over to the type of high pitched squeals and industrial/metal rumblings that made them seem like a perfect fit for the festival. It was a nuanced brutality, however, and one that displayed the sort of careful interplay that can often be found lacking in most electronic duos. And above all else, they may have provided the festival with its first and last actual "riff" - an entrancing and steadily repeating percussive figure that return over and over again to decimate the crowds ear drums and usher in another wave of dense sonic manipulations. (MC, dustedmagazine.com) Peter Rehberg / Lasse Marhaug Viennese laptop master and Mego Records leader, Pita (Peter Rehberg), joined with Norwegian noise maker and composer Lasse Marhaug for a massive set of sound that stopped time in its tracks. They set down huge blocks of digital noise and peeling static that ebbed and flowed and forced many audience members into rocking trances of submission. At their most consuming, Rehberg and Marhaug drove punishing low frequencies into the room that sent arm hair vibrating and heart beats stuttering, while their other brittle surfaces left little room to breathe. Distinct threads and textures emerged that pushed their set from one block to another, shifting frequencies and consistencies, alternating layers of static with pulsing waves. About two-thirds of the way through, a distinct high tone broke through the mass and just about tore the whole room apart. They pushed No Fun further toward dawn with a visceral and peeling set that sucked the air out of the room. (JS, dustedmagazine.com Lasse Marhaug / Noxagt, Blå 9 september 2004 Støyrocken er kommet for å bli Hadde Lasse Marhaug en visjon da han fant frem til tittelen på sitt siste album The Shape Of Rock To Come? Torsdag kveld føltes det i hvert fall som om han, sammen med Noxagt, var i ferd med å redefinere rocken som kunstuttrykk på Blå. Nybrottsmusikk kan være hard for ørene; være seg det er kunstrocken til The Residents, frijazzen til Ornette Coleman eller støyen fra japanske Merzbow. Men like fullt er det nettopp disse pionerene som drar musikken som kunstnerlig uttrykk videre. Det er i sammenstøtet i musikken vi finner dert eksplosive og det konfronterende. Dette er et område som torsdagskveldens utøvere lenge har ferdes i, For både Lasse Marhaug og Noxagt er godt kjent både innenfor og utenfor landets grenser. Marhaug åpner med et pumpende beat før han etter hvert broderer det hele med detaljer fra sin gitar og sin laptop, det hele bygget med alskens effektbokser. Under store deler av settet beholder han dette drivet. Og selv om rytmen av og til nesten er uhørlig bak lag på lag av lydvegger, er det hele tiden mulig å følge med på turen. For de som er tradisjonstro mot rockens uttrykk, kan nok dette føles som et rått forræderi, men både Lasse Marhaug og hans mange kolleger som opererer innenfor støysegmentet, har sitt utgangspunkt i nettopp hard rock. I dokumentaren Nor Noise avslører Marhaug selv at han begynte med å manipulere en teip av AC/DC. Denne musikken er i seg selv kanskje ikke av det mest visuelle slaget, og mye av det som høres skapes i stedet av lek med effektbokser og miksere. Og under kveldens konsert ble den visuelle biten skapt gjennom et deilig varmt lys, kombinert med grå røyk og Marhaugs konsentrerte blikk. De tonene som trekkes frem av Lasse Marhaug denne kvelden er vanskelig å definere, men han benytter seg av flere beat i bunn for å forme sine improvisasjoner rundt dem. Og omkring stammen farer det frekvenser, lydbånd og ren støy i et salig virvar som ikke kan defineres som verken riktig eller galt. Vi må i stedet finne ut om resuotatet er fordøyelig eller ei. Denne musikken fremstår ofte i ren assosiasjon til lukkede øyne, og før vi vet ordet av det, tripper vi takten til det som ved første ørekast låter som ren støy. Her spores røde tråder mens musikken sporer av og forsvinner ut i et kosmisk tomrom. Der Marhaug velger seg den totalt frie improvisasjon, går Noxagt inn i en nesten diagonalt forskjellig nøyaktighet. Låtene fra bandets langspillere er lett gjenkjennelige, men leveres med såpass pondus og kraft at de fristiller seg fra disse versjonene. I stedet dukker essensen av bandets musikk frem i all sin prakt og tyngde. Deres hardt fysiske jobbing synliggjør det de tilstedeværende i salen får høre. Det hele ender opp i et sett som viser et band i topp form. Mer løssluppent Noxagt avslutter det hele med et brak, og i et sekund høres bare den forvrengte lyden av en pint gitar; såret av feedback og vonde strenger. I løpet av de neste dagene skal Lasse Marhaug og Noxagt karre seg gjennom landet vårt og levere flere sett. Det anbefales et oppmøte når denne gjengen kommer til en scene nær deg: For dette er tross alt The Shape Of Rock To Come! Men på åpningskvelden er hele fokuset rettet mot tre norske musikere av internasjonal rang. De tre står bak festivalen og har nok mye av æren for den stadig økende interessen for improvisasjon her hjemme. Lasse Marhaug og Maja Ratkje må begge kunne regnes som ledestjerner i avantgarde/improvisasjon og støy her hjemme, mens Paal Nilssen-Love er en av de mest profilerte norske jazzmusikerne. Sammen har de klart og skape en arena av klasse som har fått besøk både av norske debutanter og internasjonale legender; gjerne i samme konsertsett. Det hele åpnet plutselig og direkte. Musikerne går på scenen uten særlige nykker og uten introduksjon åpner de med trommestikker, gurglende vokal og rillerulling. De leker og føler litt på hverandre i det settet trekker ut i minutter. Her dyttes og flyttes det - både på seg selv og de andre. Det resulterer i noe statisk lydførsel i begynnelsen av kveldens første sett, men snart tar det seg opp i et buldrende klimaks. Maja Ratkje er divaen i front; hviskende og pustende før hun hyler vekk feedback. Lasse Marhaug styrer decibelbeistet med et utall anretninger og billige vinylskiver som regelrett mishandles for å få akkurat det lydbildet han ønsker seg. I bakgrunnen venter Pål Nilssen-Love - nikkende på hodet smilende - før han eksploderer i et tordenskrall av dimensjoner. Med ett er det stille og det tar publikum noen sekunder før de får summet seg etter denne utladningen. Men applausen kommer farende og de tre lover mer etter en kort pause. En rad av fine grep, spill og drivstemninger som dukker opp i løpet av det overraskende lange settet, men det fineste står Maja Ratkje for. Lasse Marhaug og Pål Nilssen-Love trekker seg ned til et vispende, summende grunnlag som gir Ratkje fritt rom til sin stemmelek. Modifisert gjennom elektronikk nynner hun stille inn i mikken og klangeffekten av klokkespill farger stemmen hennes.
|
