| Morgenbladet intervju 2001 av Didrik Søderlind
Støy: et møte mellom rock og kunst - For meg er det ingen forskjell på musikk og støy, hevder Masami Akita. Japaneren er, under kunstnernavnet Merzbow, en forgrunnsfigur blant "musikere" som lager ren, uforfalsket støy. Til uka kommer han til Molde Jazzfestival og Blå. Til et land der stadig flere samtidsmusikere, rockere og jazzfolk møtes i støyen. En oppklaring innledningvis: Denne artikkelen handler ikke om støyende musikk. Den handler heller ikke om musikk som bruker støy som elementer. Den handler om støy: Bråk som er laget ved å mishandle synthesizere på det groveste eller ved å legge opptak av støy sammen på lydbånd. Dette er det altså stadig flere kunstnere (det føles feil å kalle dem musikere) som driver med. Det har sogar vokst frem et miljø med støykunstere i Norge. Og ikke minst folk er det folk som kjøper plater med støy, selv om man i utgangspunktet skulle tro at man skulle tro at man trengte mer enn én skrue løs for å betale for å høre det andre folk gladelig ville betalt for å slippe å høre på. Så hvem er den gjennomsnittlige norske støy-entusiast? Stefan Rosell er innehaver av platebutikken Shadowland i Oslo (og på nettet på www.shadowland.no). Rosell er en av de få i Norge som har en skikkelig hylle med støy i sjappa si. - Støypublikummet er veldig forskjellig, forklarer den svartkledde svensken. - De er alt fra gutter med langt hår og hardrock-T-skjorter, til fyrer på 50 i hvitskjorte og penbukser. Fellesnevneren er at de legger ned utrolig mye arbeid på å vite hva som kommer ut, sier Rosell. En av tingene som gjør at støyen selger er at de som kjøper er såpass fanatiske at det gjør opp for det forholdsvis lille antallet. Men i dag er det mye som tyder på at støypublikummet er voksende. Og det rekrutteres fra de forskjelligste leire: Fra jazz, fra samtidsmusikk, fra rock, fra heavy metal. Det er lett å tenke seg at støyen (eller noise, som det kalles på popkulturens anglo-amerikaneske universalspråk) er nok et bevis på Vestens kultur er på full fart mot dynga; at støyen er oppfyllelsen av det generasjoner av foreldre mente da de skrek "Skur av det bråket der" til ungene sine. Likevel så er det faktisk ikke i ungdomsmuiskken at støyen har sine røtter. Et vanlig nullpunkt for støy er da den italienske futuristen Luigi Rossolo i god til før før første verdenskrig bygget støymaskiner som kunne fange den moderne tiden i lyd. Rossolo, som supplerte støymaskinene sine med både fabrikksirener og mer tradisjonelle instrumenter, påvirket Stravinskys Vårofferet og har hatt en innflytelse på hele dette århundrets kunstmusikk. Støymusikk dukket for alvor opp i rocksammenhenger på slutten syttitallet, med band som Throbbing Gristle og NON. Disse blandet en styggvakker støy (riktignok ofte med både rytme og sogar melodi) med trivelige visuelle inntrykk av konsentrasjonsleirer, seriemordere og obduksjoner. Denne pakka fikk punken til å virke som en søndagsskole. Siden da har støyen splittet seg i mange retninger, og fått like mange (og like meningsløse) sjangerbetegnelser som i all annen musikk. Særlig i Japan slo støyen skikkelig ned. Ett av de viktigste navnene der, og også internasjonalt, er Masami Akita, som har laget støy i over tyve år under navnet Merzbow. Merzbow har gitt ut flere hundre kassetter, vinylplater og CD'er på selskaper over hele verden. Akita er født i Tokyo i 1956. Han har bakgrunn som kunstmaler, og nevner gjerne innflytelseskilder som Hendrix, frijazz og samtidskomponister som Xenakis og Stockhausen. Og kunstneren Kurt Schwitters (hvis collageverk Merzbau ga navn til Akitas band). Og pornografi. Resultatet var at Akita begynte å lage støy i 1979. - Lyden av støy er en veldig naturlig lyd, på samme måte som moren er en kilde til støy for fosteret. Støy er behagelig og erotisk. Men det er klart at støy også oppleves som voldsomt og brutalt. Min interesse ligger i å presse grensene mellom nytelse og vold. Selv om min musikk er hard og ekstrem, er det ikke for brutalitetens egen skyld, fortalte Akita til Morgenbladet da han spilte på John Dee i Oslo i oktober 1998. Det ironiske er at Merzbows støy på sitt sterkeste kan skape et slags frirom; En slags "white noise" som stenger dagliglivets uvesen ute. Merzbow på John Dee i 1998 var lyd som overtok kroppen helt men, i motsetning til knusende rock eller techno ikke låste kroppen fast i 4/4-takt. Det var en larm man kunne flyte på, for å parafrasere en Dum Dum Boys-tekst. Og det merkelige var at det var ganske mange som møtte opp for å oppleve Merzbow. Og trioen som varmet opp, som blant annet talte trønderen Lasse Marhaug. Han har siden etablert seg som gallionsfiguren innen norsk støy. Lasse Marhaug har laget støy i vel ti år nå, og har en diskografi som teller vel et dusin CD'er, 15 vinylsingler og et vell av kassetter og samleplater. I alt over 100 utgivelser. Få av dem er solgt i Norge; det er i Japan, Tyskland og USA at de 500-1300 eksemplarene som trykkes av hver utgivelse finner sine kjøpere. Marhaug er typisk for hvordan Norge fostrer artister innen musikalske nisjer (synthpop, techno, metal) som har sitt publikum i utlandet mens norske plateselskaper prøver å eksportere band ingen utlendinger vil ha. Marhaug fikk litt oppmerksomhet her hjemme etter utgivelsen av Only Sound From Now On, en CD utgitt på Oslo-selskapet Smalltown Supersound (distribusjon: Voices of Wonder). Noen ganger buldrer CD'en faretruende, andre ganger skjærer høyfrekvente pipelyder gjennom trommehinnen din. Til tider er lydene bare smårare og snurrete. Marhaug ville gjenskape trøkket fra ungdomsårenes heavy metal- og punkplater, men gad ikke å lære seg å spille. Han ville heller ikke være avhengig av å få andre til å gjøre det for seg. Så han slo seg på støy. Men etter et tiår som soloartist har Marhaug nå slått seg sammen med Jon Hegre under navnet Jazzkammer. Hegre kan spille, og er tilknyttet den samtidsmusikalske Ny Musikk-kretsen i Bergen. Likevel omtaler Marhaug Hegre som en "likesinnet", og sammen skal de spille som Jazzkammer med Merzbow både i Molde og på Blå i Oslo. Nettopp Jon Hegre og Ny Musikk var involvert sist gang Merzbow opptrådte i Norge, og den konserten glimrende eksempel på hvordan støyscenen er blitt et skjæringspunkt mellom rock og kunstmusikk. Onde tunger (i den grad man trenger å være ond for å slenge med tunga om Ny Musikk) meldte om full forvirring i Ny Musikk i Bergen etter Merzbows opptreden der i 1998. Konserten skal ha blitt besøkt av flere enn det som vanligvis dukker opp på Ny Musikks arrangementer i løpet av et semester. Det var Marhaug og Hegre som varmet opp den gangen også, sammen med Motorpsycho-produsent Helge Sten (som jobber med støy under navnet Deathprod). - Det er et bedre støymiljø enn noensinne i Norge. Det er flere navn, høyere aktivitet og kvalitet, sier Lasse Marhaug. Kvalitet, ja. Hvordan skiller man bra støy fra dårlig støy? Er ikke støy bare, vel, støy? Man kan formerlig høre Marhaug vri seg i stolen på den andre siden av telefonlinja til Trondheim. Dette spørsmålet hater han å få. - En ting kan være gull og søppel for en annen. Det blir en smakssak, lekser han opp. Det er et ikke-svar. Så man får omformulere spørsmålet: Hva liker Marhaug selv på høre på? - Det jeg ikke liker, er når jeg hører effekter altfor godt og lyden farges av det. Jeg vil gjette hvordan de har gjort ting og bli overrasket. Det går ikke an å sette regler for noe som er så abstrakt, insisterer Marhaug med nok et ikke-svar. En god indikasjon på hva Marhaug liker å høre på finner man likevel på Jazzkammers siste utgivelse, Rolex, der en rekke norske artister (og noen utenlandske, som Merzbow og Thurston Moore fra Sonic Youth) remikser Jazzkammers materiale. De norske artistene spenner fra Tore Honoré Bøe i bandet Origami, der Marhaug selv har vært med og som hudflettet kunstmusikkmiljøene i Morgenbladet for en del år siden, til komponisten Maja S. K. Ratkje. Hun har tung skolering og ett av medlemmene i samtidsensemblet Spunk. Dermed er vi over i støyens paradoks: At mennesker med kunsterisk skolering, og med avansert utstyr (Merzbows og Marhaugs lydmonstre manes frem på bærbare PC'er) lager den kanskje mest primitive bråket mennesket har frembragt. Dette er noe kunstteoretikere får ta stilling til. Merzbow spiller den 16/07 på Blå i Oslo og den 17.07 på Molde Jazzfestival. |
