|
Disse kan jeg ikke leve uten… fra Mute 2004 av Sindre Andersen
Lasse Marhaug - vår (u)kronede fillekronprins av elektronisk støy, halvdel av Jazzkammer og The Sleazy Listeners, og i disse dager aktuell med ei skikkelig rockeskive, albumet The Shape Of Rock To Come. Og platesamlinga hans er akkurat så esoterisk og skinnjakkebehengt som alle tror.
Slayer - Reign in Blood
Få som vokste opp og hørte på metal på 80-tallet kan vel si at Reign in Blood ikke gjorde inntrykk på dem. Slayer lagde en skive som i ettertid har blitt referanse-materiale innen den hardere delen av metal-genren. Inneholder også mye stor lyrikk, som f.eks. "The only way to exit, is going piece by piece". Og – den er bare 28 minutter, så en rekker ikke å bli lei.
Deep Purple - Made in Japan
Deep Purple har jeg hørt mye på og aldri blitt lei. Made in Japan fra ’72 er favoritten. Et perfekt live-album.
Death - Scream Bloody Gore
Skal jeg bare ha med én death metal plate må det bli Deaths (u)dødelige klassiker fra 1987. Låter som "Zombie Ritual" og "Torn to Pieces" sitter den dag og i dag. Trommis Chris Reifert forlot bandet like etter for å starte Autopsy, som egentlig lagde bedre skiver enn denne, men Scream Bloody Gore var den som traff meg først.
Carcass - Reek of Putrefaction
Grindcore-klassiker som gjorde uslettelig inntrykk på meg som tenåring. Absurd fort, kaotisk og med en råtten og grøtete lyd som passer musikken perfekt. Reek of Putrefaction er kanskje mer kjent for coveret; en grotesk kollage av obduksjonsbilder. Passe kvalmt, men også kan leses som en veggis-statement.
Throbbing Gristle - 20 Jazz Funk Greats
Throbbing Gristle må med. Industri-musikkens Beatles. Kanskje burde jeg valgt TG24 - 24CD- boksen som kom i fjor; et døgn med Throbbing Gristle live, men ”20 Jazz Funk Greats” er deres klassiske disco/pop-plate fra ’78 med noen bisarre og gode låter jeg aldri blir lei. Sykt bra.
Ground Zero - Revolutionary Pekinese Opera
Otomo Yoshihide er et av vår tids største musikalske genier. Denne plata var som en bombe da jeg hørte den første gang, og jeg blir fortsatt satt ut hver gang jeg setter den på. En oppvisning i hvordan å blande elementer; støy, jazz, metal, kaos-rock, cut-ups og opera rørt sammen, men det svinger som bare pokker. Alt vi har gjort med Jazzkammer har vi stjelt fra denne skiva.
Incapacitants - As Loud as Possible
Kanskje den beste støyplaten ever. Merzbow blir ofte omtalt som kongen av japansk støy men for kjennere er det Incapacitants, med den middelaldrene bankmannen T. Mikawa i spissen, som er øverst. As Loud as Possible er deres fineste øyeblikk; spor to høres ut som en halv time lang flystyrt. Målet mitt er å lage en like god plate som dette, etter det skal jeg gi meg.
Ennio Morricone - A Fistful of Sounds
Morricone er mesteren. Få komponister har så stor bredde som ham. Vanskelig å velge bare én plate, for han har gjort så mye bra (over 400 soundtracks), men denne, med musikken han skrev til Sergio Leones spaghettiwestern-filmer, er definitivt noe av hans beste.
David Lynch - Eraserhead Soundtrack
Lynch er selvfølgelig mest kjent som filmregissør, men han er også en lydkunstner av rang. Soundtracket til debut-filmen Eraserhead er en fenomenal abstrakt lydmontasje som fungerer helt fint uten bildene den er ment til.
Harry Pussy - Ride a Dove
Amerikanske Harry Pussy med trommis/vokalist Adris Hoyos (eneste dama på denne lista, skremmende!) i spissen holdt bare sammen noen få år, og gikk de fleste hus forbi, men rakk å spille inn noen fantastiske plater med overstyrt punk-scum-rock. ”Ride a Dove” ble deres siste studio-plate og er også deres beste. Hoyos hyler og skriker og gjør sitt beste med å knuse slagverket. Den beste punk-skiva noensinne.
|
